Jeg hoster fremdeles, og selv om jeg har sluttet på nesespray og trappet ned til normal dose astma-medisiner, så føler jeg meg fremdeles litt forkjølet. Pusten er ikke der den burde være, og jeg har fremdeles whiskey-stemme.
Men trene har jeg gjort likevel. Torsdag i forrige uke var første dag tilbake. Da gjorde jeg ca tre fjerdedel av en vanlig treningsøkt. Oppvarming på 15-20min og noen av styrkeøvelsene jeg vanligvis gjør. Så orket jeg ikke mer, og dro hjem.
På søndag, så ryddet jeg tepper og jakker av ergometersykkelen vi har stående i stua. Så syklet jeg i 20 minutter. Ikke veldig fort eller veldig slitsomt, men bedre med litt fysisk aktivitet enn ingenting. Håper jeg.
I dag var jeg tilbake på Frisklivssentralen, og kjørte en ordentlig treningsøkt. Oppvarming 17 minutter på sykkel, deretter ca 12 minutter på tredemølle. Jeg forsøkte meg på en ny 6-minutterstest, ala det jeg tok da jeg begynte der (gå raskest mulig, ikke løp, i 6 minutter. Prøv å komme så langt som mulig). Sistgang klarte jeg 0,4 miles (ja, den tredemøllen måler i miles). I dag klarte jeg 0,39 miles. Ingen bedring, altså, men så har jeg også vært syk i snart tre uker.
Til gjengjeld så har jeg ikke blitt svakere: På knebøy på torsdag brukte jeg en vekt på 6kg i hver hånd. Det er en stor økning fra tidligere, da jeg har brukt 3kg og 4kg. Jeg har hele veien visst at jeg kunne ta mer, men når 3x10 knebøy gjør meg så støl at jeg nesten ikke har kunnet gå i trapper... Da er 3kg i hver hånd nok. Men nå var jeg lei av å tøyse rundt med små håndvekter. Jeg husker å ha kunnet ta 40kg i knebøy, så totalt 6-8kg er jo bare småtteri.
Totalvekt på 12kg på torsdag gjorde meg støl, men ikke så fryktelig. Så i dag spurte jeg en av veilederne der om råd, og fikk klarsignal til å begynne å jobbe med ordentlig vektstang på skuldrene. Vektstangen alene veier 20kg, og det holdt for nå. Det er jo nesten en dobling av vekten fra forrige uke! Tre omganger med 10 repetisjoner ga meg skikkelig puls, men det var gøy å være tilbake til å bruke en ordentlig vektstang igjen.
Hvor gøy lårene mine syns det er i morgen, det er en annen sak...
tirsdag 29. september 2015
tirsdag 22. september 2015
På Tanita
Jeg fikk en kraftig forkjølelse i begynnelsen av forrige uke, og har derfor ikke fått trent. Trodde jeg endelig begynte å bli bedre, og hadde tenkt meg ivei for å trene i dag. Men ble svimmel av å bare gå på butikken, så det ble ingen trening.
Men jeg fikk gjort en ting: Jeg fikk veid meg.
Frisklivssentralen har nemlig en såkalt Tanita-vekt. Dette er en impedanse-vekt som kan måle masse kule ting i kroppen din, som andel muskelmasse og slikt. Disse vektene er noe omdiskuterte, men det er liten tvil om at de kan brukes til mitt formål: Måle utvikling på lang sikt.
Jeg skulle egentlig vært på denne vekten da jeg først begynte der for snart fire uker siden, men det skjedde ikke fordi den var på reparasjon. Men nå hadde de fått den tilbake. Hurra!
Jeg legger ved bildet her, med alle resultatene, men jeg vil trekke frem de viktigste tingene her. Jeg brukte denne for å tolke resulatene mine. Først, jeg ble målt til 168cm, ikke 169 som jeg har vært tidligere. Snodig, men ok. Den veide meg til 106,6kg, som er vesentlig bedre enn for et par måneder siden.
For kvinner så er en ideell fettprosent 21%-33%, og jeg ble målt til omtrent 52%. Som åpenbart er alt for mye, men dette er ingen overraskelse. Jeg er jo tjukk.
Den gode nyheten er at andelen fett rundt indre organer ligger på 12, og alt under 13 betyr lav risiko for hjerte- og kar-sykdommer, diabetes etc. Så det er bra.
Det ser ut til at jeg har litt for lite væske i kroppen (TBW/vekt x100 = hydrasjonsprosent. Og denne skal visstnok ligge på 45%-60% for kvinner, min er på under 35%), men jeg har målt tidligere og vet at jeg drikker omtrent nok.
Ellers er jeg relativt lik på høyre og venstre side, ingen enormt store forskjeller. Og nå har jeg en baseline, som det blir interessant å sammenligne mot i slutten av november. Hvis bare denne forkjølelsen går over, så jeg får begynt å trene igjen!
Men jeg fikk gjort en ting: Jeg fikk veid meg.Frisklivssentralen har nemlig en såkalt Tanita-vekt. Dette er en impedanse-vekt som kan måle masse kule ting i kroppen din, som andel muskelmasse og slikt. Disse vektene er noe omdiskuterte, men det er liten tvil om at de kan brukes til mitt formål: Måle utvikling på lang sikt.
Jeg skulle egentlig vært på denne vekten da jeg først begynte der for snart fire uker siden, men det skjedde ikke fordi den var på reparasjon. Men nå hadde de fått den tilbake. Hurra!
Jeg legger ved bildet her, med alle resultatene, men jeg vil trekke frem de viktigste tingene her. Jeg brukte denne for å tolke resulatene mine. Først, jeg ble målt til 168cm, ikke 169 som jeg har vært tidligere. Snodig, men ok. Den veide meg til 106,6kg, som er vesentlig bedre enn for et par måneder siden.
For kvinner så er en ideell fettprosent 21%-33%, og jeg ble målt til omtrent 52%. Som åpenbart er alt for mye, men dette er ingen overraskelse. Jeg er jo tjukk.
Den gode nyheten er at andelen fett rundt indre organer ligger på 12, og alt under 13 betyr lav risiko for hjerte- og kar-sykdommer, diabetes etc. Så det er bra.
Det ser ut til at jeg har litt for lite væske i kroppen (TBW/vekt x100 = hydrasjonsprosent. Og denne skal visstnok ligge på 45%-60% for kvinner, min er på under 35%), men jeg har målt tidligere og vet at jeg drikker omtrent nok.
Ellers er jeg relativt lik på høyre og venstre side, ingen enormt store forskjeller. Og nå har jeg en baseline, som det blir interessant å sammenligne mot i slutten av november. Hvis bare denne forkjølelsen går over, så jeg får begynt å trene igjen!
lørdag 5. september 2015
Uke tre: Nye opplevelser
Uke tre på Frisklivssentralen. Jeg ble fortalt at den verste stølheten gir seg etter tre uker, og det viste seg å stemme. Denne uken har jeg nesten ikke vært støl. Jeg kjenner at musklene er slitne og at jeg er litt stiv etter å ha trent, men det er ikke den "hjelp, jeg klarer ikke å gå i trapper/reise meg/puste"-stølheten fra de første to ukene.
Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.
Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.
Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.
Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.
Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.
Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.
Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.
Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.
Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.
Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)