Den siste måneden har jeg nesten ikke gjort annet enn å være syk. Først var jeg forkjølet. Feber i to-tre dager, svak og hostete og sliten i over to uker. Så hadde jeg EN treningsøkt på torsdag i forrige uke, etterfulgt av en hyggelig time med veiledning på Frisklivssentralen.
Så på mandag fikk jeg omgangssyke. Hurra! (Not.)
Jeg er nå nogen lunde i form igjen. Jeg har så vidt begynt å spise igjen, og har tenkt meg på jobb i morgen. Resten av uka (og helga) er helt fullbooket, som betyr igjen trening denne uka heller.
Den "gode" nyheten er jo at med så mye sykdom, så har jeg gått ned en del i vekt. I dag så jeg en tosiffret vekt for første gang på over 10 år: 99,2kg. Jeg forventer at den vil gå opp igjen etter hvert som jeg begynner å spise, og ikke minst drikke, som normalt. Men det er uansett gøy å ha sett tallene.
Var jeg så i mål med under 100kg før 15. desember? Joda, jeg var for så vidt det. Ufortjent og trolig ikke varig, men jeg var det. Tror ikke jeg vil anbefale omgangssyke som en løsing for vektnedgang, dog.
onsdag 16. desember 2015
torsdag 3. desember 2015
Tilbake til utgangspunktet
Jeg har vært syk (søkk forkjølet) i snart to uker. Hadde heldigvis bare feber i et par dager, men det har likevel gått hardt utover energinivået og mulighetene til å trene. Selv om jeg ikke orket å trene i dag, så var jeg innom Frisklivssentralen og gikk på Tanita-vekta. Resultatet er positivt, men jeg går ikke ned fullt så fort som jeg skulle ønske. Jeg er nå på 101,5kg og det er to uker igjen til jeg som et minimum burde være under 100. Det er mulig, men lite sannsynlig, at jeg klarer å nå dit. Ideelt skulle jeg vært på 98, men det kan jeg i hvertfall ikke se for meg at skjer.
Mer interessant er det å se på en grafisk fremstilling av fettmasse og muskelmasse de siste to månedene. Den første Tanita-målingen er fra 23. september, den nyeste er fra i dag. Det røde er fettmasse, det blå er væske, det grønne er fett-fri masse (altså muskler, bein og alt som ikke er fett eller vann).
Legg merke til to ting:
For det første så er fettmasse på vei ned, og kommer snart til å krysse muskelmasse. Det er bra, det er riktig utvikling.
For det andre, så har jeg nøyaktig like mye muskelmasse nå som da jeg startet å veie meg i september. Den har gått litt opp og ned, men over tid har den vært stabil. Det er MEGET bra, fordi det betyr at forbrenningen min holdes oppe selv om jeg går ned i vekt. Jeg har utelukkende mistet fett de siste to og en halv månedene, og ser man på vektnedgangen så stemmer mengden fett jeg har gått ned over ens med mengden kilo jeg har gått ned.
Jeg syns dette er en spennende utvikling, og ikke noe jeg hadde vært bevisst på om det ikke var for Tanita-vekten. Jeg vet hvor viktig det er å beholde muskelmasse, og syns dette er svært oppmuntrende å følge med på.
Mer interessant er det å se på en grafisk fremstilling av fettmasse og muskelmasse de siste to månedene. Den første Tanita-målingen er fra 23. september, den nyeste er fra i dag. Det røde er fettmasse, det blå er væske, det grønne er fett-fri masse (altså muskler, bein og alt som ikke er fett eller vann).
Legg merke til to ting:
For det første så er fettmasse på vei ned, og kommer snart til å krysse muskelmasse. Det er bra, det er riktig utvikling.
For det andre, så har jeg nøyaktig like mye muskelmasse nå som da jeg startet å veie meg i september. Den har gått litt opp og ned, men over tid har den vært stabil. Det er MEGET bra, fordi det betyr at forbrenningen min holdes oppe selv om jeg går ned i vekt. Jeg har utelukkende mistet fett de siste to og en halv månedene, og ser man på vektnedgangen så stemmer mengden fett jeg har gått ned over ens med mengden kilo jeg har gått ned.
Jeg syns dette er en spennende utvikling, og ikke noe jeg hadde vært bevisst på om det ikke var for Tanita-vekten. Jeg vet hvor viktig det er å beholde muskelmasse, og syns dette er svært oppmuntrende å følge med på.
fredag 27. november 2015
Målet er ikke så uoppnåelig, likevel
Hvor mye man veier avhenger av mange faktorer. Hva du har spist og drukket i det siste, hvorvidt du nylig har vært på do, hvor mye salt du har i kosten, og for kvinner når i måneden det er. Jeg vet at vekten min rett før menstruasjon er høyere enn resten av måneden, fordi kroppen holder på mer væske enn den ellers gjør.
I tillegg varierer vekten med hvilken vekt man veier seg på. Jeg bruker tre ulike: Tanita-vekten på Frisklivssentralen, vekten hjemme på badet og vekten hos en god venn hvor jeg tilbringer mye tid. Hjemme veier jeg meg alltid på morgenen før frokost, mens på Tanita-vekten er det vanligvis etter lunsj-tid. Det fører også til en viss variasjon.
Jeg var derfor bare litt urolig da jeg i nesten en uke veide meg hjemme til godt over 103. Jeg regnet med at vekten kom til å gå ned i uken som kom, og håpet at den ville gå ned langt nok så jeg fremdeles var "on track". Planen er jo å være på tosiffret vekt, helst på 98kg, innen 15. desember. Det er rundt to og en halv uke til.
Med tanke på disse variasjonene, så vil jeg ikke virkelig stole på vekten min før alle tre vektene viser samme lave tall over en viss periode. Nå har jeg i tillegg vært syk i noen dager, noe som fører til lavere inntak av mat og drikke, og igjen da lavere vekt.
Så når jeg veide meg i går til 101,2kg og i dag til 100,4kg, så vet jeg at disse tallene ikke er til å stole på. Det er sannsynlig at jeg vil gå noe opp igjen når jeg blir frisk og begynner å spise og drikke normalt. Men likevel... 100,4! Det er SÅÅÅ nær tosiffret vekt, det.
For å klare å vedlikeholde vekten, er det viktig å ikke gå ned for fort. Både kropp og sinn trenger tid til å tilpasse seg den nye vekten, og du kan ikke egentlig se på vekten din som stabil før du har hatt den i omtrent tre år. Jeg har jo også tidligere fått påvist at jeg enkelte dager har et kaloriinntak som er alt for lavt.
Så med dette i tankene, så skal jeg gå og lage meg noe ordentlig godt til lunsj. Jeg liker jo ikke melkesjokolade lenger, så jeg skal kose meg med litt ost i stedet.
For en merkelig verden jeg lever i.
I tillegg varierer vekten med hvilken vekt man veier seg på. Jeg bruker tre ulike: Tanita-vekten på Frisklivssentralen, vekten hjemme på badet og vekten hos en god venn hvor jeg tilbringer mye tid. Hjemme veier jeg meg alltid på morgenen før frokost, mens på Tanita-vekten er det vanligvis etter lunsj-tid. Det fører også til en viss variasjon.
Jeg var derfor bare litt urolig da jeg i nesten en uke veide meg hjemme til godt over 103. Jeg regnet med at vekten kom til å gå ned i uken som kom, og håpet at den ville gå ned langt nok så jeg fremdeles var "on track". Planen er jo å være på tosiffret vekt, helst på 98kg, innen 15. desember. Det er rundt to og en halv uke til.
Med tanke på disse variasjonene, så vil jeg ikke virkelig stole på vekten min før alle tre vektene viser samme lave tall over en viss periode. Nå har jeg i tillegg vært syk i noen dager, noe som fører til lavere inntak av mat og drikke, og igjen da lavere vekt.
Så når jeg veide meg i går til 101,2kg og i dag til 100,4kg, så vet jeg at disse tallene ikke er til å stole på. Det er sannsynlig at jeg vil gå noe opp igjen når jeg blir frisk og begynner å spise og drikke normalt. Men likevel... 100,4! Det er SÅÅÅ nær tosiffret vekt, det.
For å klare å vedlikeholde vekten, er det viktig å ikke gå ned for fort. Både kropp og sinn trenger tid til å tilpasse seg den nye vekten, og du kan ikke egentlig se på vekten din som stabil før du har hatt den i omtrent tre år. Jeg har jo også tidligere fått påvist at jeg enkelte dager har et kaloriinntak som er alt for lavt.
Så med dette i tankene, så skal jeg gå og lage meg noe ordentlig godt til lunsj. Jeg liker jo ikke melkesjokolade lenger, så jeg skal kose meg med litt ost i stedet.
For en merkelig verden jeg lever i.
Takknemlighet, glede og forskrekkelse
Jeg var på avsluttingssamtale hos Frisklivssentralen i forrige uke. Denne uka begynte jeg å jobbe fulltid igjen, og da kan jeg ikke lenger trene på Frisklivssentralen eller ha veiledning der på dagtid. Jeg uttrykte bekymring for veien videre, det føles skummelt å skulle gå veien helt alene fremover.
Derfor fikk jeg tilbud om å fortsette å ha veiledningssamtaler på Frisklivssentralen, etter vanlig jobbtid. Dette betyr at reseptperioden forlenges. Jeg er veldig glad for at veilederen min gikk med på dette. Jeg vet de primært skal ha sin oppfølging av folk på dagtid, så at jeg får denne "spesialbehandlingen" er jeg takknemlig for. Det betyr mye for meg å ha støtte på veien, det gjør meg tryggere og mer selvsikker.
Vi snakket om hvordan jeg syns perioden har vært. Jeg er svært fornøyd med reseptperioden min hos Frisklivssentralen. Da jeg ble henvist, i sommerferien, så satt jeg i gang en prosess på egenhånd. Da jeg endelig kom i gang hos dem, over en måned senere, så hadde jeg allerede gått ned noen kilo. Jeg var veldig motivert, men samtidig var det utrolig viktig at støtten kom akkurat da. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å fortsette et slikt regime på egenhånd i mer enn et par måneder. Nøyaktig på det tidspunktet jeg vanligvis ville gitt opp, så var veilederne på Frisklivssentralen der.
Det er ingen som kommer etter deg med pisk. Det er ingen som kjefter på deg om du ikke trener, eller om du spiser usunt. Det er ingen som maser på deg eller som gir deg dårlig samvittighet. De tre veilederne på Frisklivssentralen er selve definisjonen på positiv forsterkning. De husker hva du heter. De hilser og sier hei, de sier de er glade for å se deg. De spør hvordan du har det. De roser deg når du trener, skryter av deg når du går ned i vekt, og oppmuntrer deg til å fortsette den jobben du har begynt på. De trøster deg når du er støl, og vrir det til noe positivt. De kommer med forslag på øvelser, forslag til praktiske ting og forslag til mat/snacks. De er omtenksomme, hyggelige, kunnskapsrike, profesjonelle og dyktige.
Og selv i de vanskelige veiledningssamtalene der vi snakker om kosthold, så er det ingen "du burde". Ingen skyld eller skam. Jeg fikk informasjon om hvilke konsekvenser mine valg har for meg, og (mye viktigere) jeg fikk forslag til hva jeg kan velge å gjøre i stedet. Forslag til praktiske løsninger, som kan fungere i mitt liv. Veilederen min bruker elementer fra veiledningsteknikken MI (motiverende intervju), som jeg også har fått opplæring i på min arbeidsplass. Men selv om jeg har kjennskap til metoden, så virker den jo likevel. Jeg opplevde å ha en veileder som lyttet, som ga tilbakemelding og som viste forståelse.
Da jeg begynte der var jeg avhengig av sjokolade. Jeg forsto det ikke selv, men jeg ser det klart nå. Å forsøke å få meg til å kutte ut sjokoladen ville skapt en enorm motstand hos meg. I stedet så vi på måltidsrytmen min og analyserte ÅRSAKEN til at jeg hadde behov for sjokolade på kveldstid. Jeg fikk forslag til andre måter å regulere blodsukkeret mitt på og stagge sultfølelsen, og fikk en trygghet på at det ikke er galt å spise mat når man er sulten. Jeg begynte å spise ordentlig mat, som grove knekkebrød med magre pålegg, hver gang jeg fikk lyst på noe. HVER gang. Det betyr tre til seks små måltider etter middag. Men dette stabiliserte blodsukkeret mitt og lærte kroppen min å ønske seg mat i stedet for godteri, til jeg en dag innså at jeg ikke hadde spist sjokolade på et par dager. Og ikke hatt lyst på det heller.
Så ble "et par dager" til en uke, og til mer enn en uke. Nå har jeg vært syk i et par dager, og i går kveld kjøpte jeg meg litt melkesjokolade (smågodt, melkepletter) for å kose meg. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke syns det er godt lengre. Det er alt for søtt. Så søtt at det gjør vondt i både munnen og hodet. At smakssansen kan endre seg så mye, så fort, er en skremmende opplevelse. Det føles også trist å ha "mistet" noe jeg pleide å like utrolig godt, som om noe har blitt tatt fra meg. Det er merkelig hvordan matvaner og preferanser så sterkt er knyttet til identitet. Jeg er en person som elsker sjokolade. Det er sånn jeg er. Var.
Samtidig ser jeg jo at det er en fordel, når jeg skal fortsette å gå ned i vekt. Som så mye annet i denne prosessen, så oppleves det som skummelt, uvant og rart. Samtidig kan jeg rasjonelt se fordelene. Bittersweet. Jeg er glad jeg har gode veiledere med meg på veien. Det er mindre skummelt enn å gå alene.
Derfor fikk jeg tilbud om å fortsette å ha veiledningssamtaler på Frisklivssentralen, etter vanlig jobbtid. Dette betyr at reseptperioden forlenges. Jeg er veldig glad for at veilederen min gikk med på dette. Jeg vet de primært skal ha sin oppfølging av folk på dagtid, så at jeg får denne "spesialbehandlingen" er jeg takknemlig for. Det betyr mye for meg å ha støtte på veien, det gjør meg tryggere og mer selvsikker.
Vi snakket om hvordan jeg syns perioden har vært. Jeg er svært fornøyd med reseptperioden min hos Frisklivssentralen. Da jeg ble henvist, i sommerferien, så satt jeg i gang en prosess på egenhånd. Da jeg endelig kom i gang hos dem, over en måned senere, så hadde jeg allerede gått ned noen kilo. Jeg var veldig motivert, men samtidig var det utrolig viktig at støtten kom akkurat da. Jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å fortsette et slikt regime på egenhånd i mer enn et par måneder. Nøyaktig på det tidspunktet jeg vanligvis ville gitt opp, så var veilederne på Frisklivssentralen der.
Det er ingen som kommer etter deg med pisk. Det er ingen som kjefter på deg om du ikke trener, eller om du spiser usunt. Det er ingen som maser på deg eller som gir deg dårlig samvittighet. De tre veilederne på Frisklivssentralen er selve definisjonen på positiv forsterkning. De husker hva du heter. De hilser og sier hei, de sier de er glade for å se deg. De spør hvordan du har det. De roser deg når du trener, skryter av deg når du går ned i vekt, og oppmuntrer deg til å fortsette den jobben du har begynt på. De trøster deg når du er støl, og vrir det til noe positivt. De kommer med forslag på øvelser, forslag til praktiske ting og forslag til mat/snacks. De er omtenksomme, hyggelige, kunnskapsrike, profesjonelle og dyktige.
Og selv i de vanskelige veiledningssamtalene der vi snakker om kosthold, så er det ingen "du burde". Ingen skyld eller skam. Jeg fikk informasjon om hvilke konsekvenser mine valg har for meg, og (mye viktigere) jeg fikk forslag til hva jeg kan velge å gjøre i stedet. Forslag til praktiske løsninger, som kan fungere i mitt liv. Veilederen min bruker elementer fra veiledningsteknikken MI (motiverende intervju), som jeg også har fått opplæring i på min arbeidsplass. Men selv om jeg har kjennskap til metoden, så virker den jo likevel. Jeg opplevde å ha en veileder som lyttet, som ga tilbakemelding og som viste forståelse.
Da jeg begynte der var jeg avhengig av sjokolade. Jeg forsto det ikke selv, men jeg ser det klart nå. Å forsøke å få meg til å kutte ut sjokoladen ville skapt en enorm motstand hos meg. I stedet så vi på måltidsrytmen min og analyserte ÅRSAKEN til at jeg hadde behov for sjokolade på kveldstid. Jeg fikk forslag til andre måter å regulere blodsukkeret mitt på og stagge sultfølelsen, og fikk en trygghet på at det ikke er galt å spise mat når man er sulten. Jeg begynte å spise ordentlig mat, som grove knekkebrød med magre pålegg, hver gang jeg fikk lyst på noe. HVER gang. Det betyr tre til seks små måltider etter middag. Men dette stabiliserte blodsukkeret mitt og lærte kroppen min å ønske seg mat i stedet for godteri, til jeg en dag innså at jeg ikke hadde spist sjokolade på et par dager. Og ikke hatt lyst på det heller.
Så ble "et par dager" til en uke, og til mer enn en uke. Nå har jeg vært syk i et par dager, og i går kveld kjøpte jeg meg litt melkesjokolade (smågodt, melkepletter) for å kose meg. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at jeg ikke syns det er godt lengre. Det er alt for søtt. Så søtt at det gjør vondt i både munnen og hodet. At smakssansen kan endre seg så mye, så fort, er en skremmende opplevelse. Det føles også trist å ha "mistet" noe jeg pleide å like utrolig godt, som om noe har blitt tatt fra meg. Det er merkelig hvordan matvaner og preferanser så sterkt er knyttet til identitet. Jeg er en person som elsker sjokolade. Det er sånn jeg er. Var.
Samtidig ser jeg jo at det er en fordel, når jeg skal fortsette å gå ned i vekt. Som så mye annet i denne prosessen, så oppleves det som skummelt, uvant og rart. Samtidig kan jeg rasjonelt se fordelene. Bittersweet. Jeg er glad jeg har gode veiledere med meg på veien. Det er mindre skummelt enn å gå alene.
tirsdag 10. november 2015
Om mål og BMI
Basert på nåværende vektnedgang, så burde jeg nå de magiske tosifrede i begynnelsen/midten av desember. Det har lenge vært et mål i seg selv, å kunne måle vekten med to siffer og ikke tre. Men hva blir målet etter det?
BMI er jo noe man stadig får beskjed om at man ikke skal henge seg så mye oppi. Samtidig er det et ubestridelig faktum at det ER forskjell på noen med BMI på 40 og noen på 20. Og det er svært sannsynlig at personen med BMI på 40 er overvektig. Joda, muskler veier mer enn fett og alt det der, men med mindre du er toppidrettsutøver... Så er du sannsynligvis tjukk dersom du har en BMI på 40. Du kan også være sterk, og du kan ha god kondis og masse annet bra. Men du er sannsynligvis tjukk.
Det er også et faktum at helsevesenet bruker BMI som inntaks- og eksklusjonskriterier, så uansett hvor upresist system det er så må man forholde seg til det. For eksempel fikk jeg ikke bistand fra spesialisthelsetjenesten, altså Senter for sykelig overvekt, da jeg veide 111kg. Henvisningen fra fastlegen ble avvist. Hadde jeg veid 114, så hadde de tatt meg inn. Det er rimelig absurd at tre kilo skal ha så mye å si, men samtidig skjønner jeg at de må forholde seg til objektive kriterier.
Nå regner jeg like gjerne ut BMI-kategoriene, fordi det er kjekt å ha de skrevet ned et sted. For ordens skyld, så er jeg ca 168cm høy:
BMI 40-35 (alvorlig fedme): 99kg-113kg
BMI 34-30 (fedme): 98kg-85kg
BMI 29-25 (overvekt): 84kg-71kg
BMI 24-20 (normalvekt): 70kg-57kg
Min BMI har krøpet nedover, fra å vake rundt 40, til å nå være på omtrent 36,5. For å være såkalt normalvektig, må jeg veie max 70 kilo. Dette fremstår som et helt urealistisk mål, i hvertfall på denne siden av 2020. Jeg vet ikke om jeg egentlig har lyst til å noen sinne veie så lite, jeg liker formene mine.
Det mest kortsiktige målet er jo å komme seg ned i tosifret vekt, og på 98 kilo så skifter jeg BMI-kategori. Da er jeg bare i "fedme"-kategorien, og det ser jeg frem til. Et litt mer langsiktig, men fremdeles oppnåelig mål, blir å komme meg ned i kategorien "overvektig". Da må jeg veie 84 kilo, som jeg tenker er mulig å få til, sånn på sikt.
Nå skal jeg være ambisiøs og gi meg selv en skikkelig fremdriftsplan:
Ja, det er hårete mål. Ti kilo på ti-femten uker, betyr en jevn nedgang på 0,75-1kg per uke. Det er tøft, men det er innenfor det som er akseptabelt. Jeg bør ikke gå ned raskere enn dette, men jeg tror jeg kan klare dette.
Spørsmålet er om jeg klarer det alene. Frisklivsresepten min går ut om halvannen uke, og da skal jeg tilbake i full jobb. Jeg har lyst til å prøve, jeg er lei av å være gradert sykemeldt. Samtidig er det skummelt å skulle stå på egne bein igjen. Vi får se.
BMI er jo noe man stadig får beskjed om at man ikke skal henge seg så mye oppi. Samtidig er det et ubestridelig faktum at det ER forskjell på noen med BMI på 40 og noen på 20. Og det er svært sannsynlig at personen med BMI på 40 er overvektig. Joda, muskler veier mer enn fett og alt det der, men med mindre du er toppidrettsutøver... Så er du sannsynligvis tjukk dersom du har en BMI på 40. Du kan også være sterk, og du kan ha god kondis og masse annet bra. Men du er sannsynligvis tjukk.
Det er også et faktum at helsevesenet bruker BMI som inntaks- og eksklusjonskriterier, så uansett hvor upresist system det er så må man forholde seg til det. For eksempel fikk jeg ikke bistand fra spesialisthelsetjenesten, altså Senter for sykelig overvekt, da jeg veide 111kg. Henvisningen fra fastlegen ble avvist. Hadde jeg veid 114, så hadde de tatt meg inn. Det er rimelig absurd at tre kilo skal ha så mye å si, men samtidig skjønner jeg at de må forholde seg til objektive kriterier.
Nå regner jeg like gjerne ut BMI-kategoriene, fordi det er kjekt å ha de skrevet ned et sted. For ordens skyld, så er jeg ca 168cm høy:
BMI 40-35 (alvorlig fedme): 99kg-113kg
BMI 34-30 (fedme): 98kg-85kg
BMI 29-25 (overvekt): 84kg-71kg
BMI 24-20 (normalvekt): 70kg-57kg
Min BMI har krøpet nedover, fra å vake rundt 40, til å nå være på omtrent 36,5. For å være såkalt normalvektig, må jeg veie max 70 kilo. Dette fremstår som et helt urealistisk mål, i hvertfall på denne siden av 2020. Jeg vet ikke om jeg egentlig har lyst til å noen sinne veie så lite, jeg liker formene mine.
Det mest kortsiktige målet er jo å komme seg ned i tosifret vekt, og på 98 kilo så skifter jeg BMI-kategori. Da er jeg bare i "fedme"-kategorien, og det ser jeg frem til. Et litt mer langsiktig, men fremdeles oppnåelig mål, blir å komme meg ned i kategorien "overvektig". Da må jeg veie 84 kilo, som jeg tenker er mulig å få til, sånn på sikt.
Nå skal jeg være ambisiøs og gi meg selv en skikkelig fremdriftsplan:
- Innen 15. desember (altså om fem uker) skal jeg i det minste ha tosifret vekt. Ideelt sett skal jeg være på ca 98kg, men jeg bør ikke veie noe mindre. Det er ikke sunt å gå ned mer enn en kilo i uka.
- Innen 19. januar (altså om ti uker) skal jeg i det minste veie 98kg, men ideelt sett være på ca 93 kilo. Siden det er jul og nyttår innimellom der, så er jeg ærlig talt fornøyd med alt som er tosifret.
- Innen 23. februar (altså om femten uker) skal jeg veie 93kilo eller mindre.
Ja, det er hårete mål. Ti kilo på ti-femten uker, betyr en jevn nedgang på 0,75-1kg per uke. Det er tøft, men det er innenfor det som er akseptabelt. Jeg bør ikke gå ned raskere enn dette, men jeg tror jeg kan klare dette.
Spørsmålet er om jeg klarer det alene. Frisklivsresepten min går ut om halvannen uke, og da skal jeg tilbake i full jobb. Jeg har lyst til å prøve, jeg er lei av å være gradert sykemeldt. Samtidig er det skummelt å skulle stå på egne bein igjen. Vi får se.
torsdag 5. november 2015
Bakvendtland del 3: Å bo i et annet land
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
I veiledningstimen på Frisklivssentralen i dag tok jeg opp problemstillingen: Jeg får i meg for lite kalorier per dag, men har ikke lyst til å gå tilbake til de dårlige vanene mine. Hva burde jeg gjøre nå? Jeg var ærlig og sa at dette oppleves som veldig nytt, og faktisk litt skremmende. I ti år har jeg forsøkt å redusere kalori-inntaket mitt. Det oppleves veldig merkelig å plutselig være i motsatt situasjon.
Veilederen hadde to studenter på besøk, og jeg hadde på forhånd gitt klarsignal om at de kunne få bli med i timen. De var på tredje året (av fem) i klinisk ernæringsfysiologi ved UiO, og jeg er glad for at de ble med. Veilederen min er flink, men det var gøy å kunne diskutere disse problemstillingene med noen nærmere meg i alder. Studentene var nysgjerrige, åpne og hyggelige. De klarte å kombinere den ydmyke, lærevillige holdningen man må ha i praksis, med en ro og en autoritet som man forventer at fagpersoner har. De var entusiastiske til godt kosthold generelt, og delte villig av sin kunnskap. Jeg opplevde å bli sett og hørt, og fikk flere gode tips. De var dessuten positive til det kostholdet jeg har i dag, og det opplevdes godt å få ros.
Når jeg nå skal prøve å spise mer sunne kalorier, så må jeg tenke nytt. For eksempel har jeg tidligere kuttet nøtter helt ut av kostholdet mitt, fordi de er så kaloritette. Men her i Bakvendtland er det andre regler. I dag fikk jeg tips om å spise nøtter igjen, fordi i tillegg til mye kalorier så inneholder de mange gode næringsstoffer som f.eks. sjokolade ikke inneholder. Jeg bør velge nøtter uten tilsatt salt, og fortalte at jeg er veldig glad i cashewnøtter, og den ene studenten ga meg tips om at Kiwi har cashewnøtter uten salt. Så det har jeg kjøpt nå. Omtrent ti nøtter er ca 16 gram, som er rett under 100 kalorier. Og det er godt!
Jeg nevnte også at jeg ønsker å spise mer protein, og fikk også tips om cottage cheese. Jeg er rimelig skeptisk til det, men kan tolerere det som det er blandet inn i f.eks. yoghurt eller noe annet. Men i butikken begynte jeg å sammenligne: Skyr, som jeg spiser nesten hver eneste dag, har 10g protein per 100g. Cottage cheese har bare 13g protein per 100g. Blander man ut cottage cheesen med noe annet, så ender man raskt på et proteininnhold som er nærmere/lavere enn Skyr. Og jeg elsker Skyr. Ikke var det så veldig stor forskjell i kaloriinnholdet heller. Så jeg kommer til å ignorere det rådet.
Et tredje tips var havregrynsgrøt, som jeg syns er veldig godt. Jeg har styrt unna tidligere, fordi havregryn har et relativt høyt fettinnhold og tilsvarende kaloriinnhold. Dessuten blir jeg ikke så mett av det i lengden, sammenlignet med noe med mer proteiner. Havregrynsgrøt med melk er for eksempel kjempegodt, særlig sammen med noen bær eller nøtter. Så det blir planen for mellommåltider fremover.
Det siste vi snakket om var frokost hjemme på morgenen. Primært som en måte å få inn mer sunne kalorier på i løpet av dagen. Jeg har ikke lyst på mat om morgenen, og spiser vanligvis en Skyr når jeg kommer på jobb. Jeg ble fortalt at dette i stor grad er en vanesak, og at jeg bør starte med noe jeg har lyst på. Siden jeg elsker frukt, så blir planen fremover å prøve å spise litt frukt på morgenen. Dersom det går greit, så klarer jeg kanskje å vende meg til "ordentlig" frokost sånn etter hvert.
Dette er altså Bakvendtland. Jeg føler meg ikke helt komfortabel her enda. Jeg har tross alt levd i den andre verdenen, med et stadig jag etter færre kalorier, i mange, mange år. Men jeg tror jeg kan bli vandt til dette på sikt. Bakvendtland føles ikke som et så skremmende sted lengre. Og det er mye takket være veilederen på Frisklivssentralen, og to studenter i praksis. Jeg er glad for å ha gode støttespillere i denne prosessen. Bakvendtland kan bli bra det. På sikt.
Veilederen hadde to studenter på besøk, og jeg hadde på forhånd gitt klarsignal om at de kunne få bli med i timen. De var på tredje året (av fem) i klinisk ernæringsfysiologi ved UiO, og jeg er glad for at de ble med. Veilederen min er flink, men det var gøy å kunne diskutere disse problemstillingene med noen nærmere meg i alder. Studentene var nysgjerrige, åpne og hyggelige. De klarte å kombinere den ydmyke, lærevillige holdningen man må ha i praksis, med en ro og en autoritet som man forventer at fagpersoner har. De var entusiastiske til godt kosthold generelt, og delte villig av sin kunnskap. Jeg opplevde å bli sett og hørt, og fikk flere gode tips. De var dessuten positive til det kostholdet jeg har i dag, og det opplevdes godt å få ros.
Når jeg nå skal prøve å spise mer sunne kalorier, så må jeg tenke nytt. For eksempel har jeg tidligere kuttet nøtter helt ut av kostholdet mitt, fordi de er så kaloritette. Men her i Bakvendtland er det andre regler. I dag fikk jeg tips om å spise nøtter igjen, fordi i tillegg til mye kalorier så inneholder de mange gode næringsstoffer som f.eks. sjokolade ikke inneholder. Jeg bør velge nøtter uten tilsatt salt, og fortalte at jeg er veldig glad i cashewnøtter, og den ene studenten ga meg tips om at Kiwi har cashewnøtter uten salt. Så det har jeg kjøpt nå. Omtrent ti nøtter er ca 16 gram, som er rett under 100 kalorier. Og det er godt!
Jeg nevnte også at jeg ønsker å spise mer protein, og fikk også tips om cottage cheese. Jeg er rimelig skeptisk til det, men kan tolerere det som det er blandet inn i f.eks. yoghurt eller noe annet. Men i butikken begynte jeg å sammenligne: Skyr, som jeg spiser nesten hver eneste dag, har 10g protein per 100g. Cottage cheese har bare 13g protein per 100g. Blander man ut cottage cheesen med noe annet, så ender man raskt på et proteininnhold som er nærmere/lavere enn Skyr. Og jeg elsker Skyr. Ikke var det så veldig stor forskjell i kaloriinnholdet heller. Så jeg kommer til å ignorere det rådet.
Et tredje tips var havregrynsgrøt, som jeg syns er veldig godt. Jeg har styrt unna tidligere, fordi havregryn har et relativt høyt fettinnhold og tilsvarende kaloriinnhold. Dessuten blir jeg ikke så mett av det i lengden, sammenlignet med noe med mer proteiner. Havregrynsgrøt med melk er for eksempel kjempegodt, særlig sammen med noen bær eller nøtter. Så det blir planen for mellommåltider fremover.
Det siste vi snakket om var frokost hjemme på morgenen. Primært som en måte å få inn mer sunne kalorier på i løpet av dagen. Jeg har ikke lyst på mat om morgenen, og spiser vanligvis en Skyr når jeg kommer på jobb. Jeg ble fortalt at dette i stor grad er en vanesak, og at jeg bør starte med noe jeg har lyst på. Siden jeg elsker frukt, så blir planen fremover å prøve å spise litt frukt på morgenen. Dersom det går greit, så klarer jeg kanskje å vende meg til "ordentlig" frokost sånn etter hvert.
Dette er altså Bakvendtland. Jeg føler meg ikke helt komfortabel her enda. Jeg har tross alt levd i den andre verdenen, med et stadig jag etter færre kalorier, i mange, mange år. Men jeg tror jeg kan bli vandt til dette på sikt. Bakvendtland føles ikke som et så skremmende sted lengre. Og det er mye takket være veilederen på Frisklivssentralen, og to studenter i praksis. Jeg er glad for å ha gode støttespillere i denne prosessen. Bakvendtland kan bli bra det. På sikt.
Bakvendtland del 2: Ankomst
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
Ingen kan telle kalorier for alltid, og jeg hadde ikke telt på tre-fire uker. Jeg har en rimelig god ide om hva som er sunt og ikke, og kikket på middagsmaten for å se at jeg ikke fikk i meg så mye mer enn 700-800 kalorier til middag. Bortsett fra det talte jeg ikke.
Til timen min på Frisklivssentralen i dag, skulle jeg skrive opp alt jeg spiser, når jeg spiser det, i tre dager. Dette har jeg gjort tidligere, og det har vært nyttig for å bevisstgjøre meg på måltidsrytme. Etter forrige gang jeg gjorde dette, så fikk jeg tips om å spise mer ordentlig mat ¨på kvelden. Da ville jeg kanskje ikke ha like lyst på sjokolade.
Denne teknikken har jeg forsøkt i noen uker nå. Resultatet er at jeg spiser mye, mye mer mat på kvelden. Hver gang jeg har hatt lyst på noe, så har jeg spist noe. Men jeg spiser mat, ikke godteri. Dette betyr at jeg kan spise ett knekkebrød i timen, i opp mot fire timer, i tillegg til to-tre frukt eller lignende. Det oppleves som at jeg ikke gjør annet enn å spise. Til gjengjeld har jeg nesten ikke spist sjokolade de siste par ukene, og jeg har heller ikke følt meg sulten på kveldstid.
Jeg hadde jo bokført alt jeg hadde spist i tre dager, og satt i går kveld og så gjennom notatene mine. Da innså jeg at jeg hadde spist ganske lite kalorier, og begynte å regne på det for moroskyld. Resultatene overrasket meg veldig.
På mandag spiste jeg rundt 1250 kalorier. På tirsdag spiste jeg ca 1350 kalorier. I går lå jeg an til å ende på omtrent det samme som tirsdagen, men da jeg oppdaget dette så lagde jeg meg en større kveldsmat. Likevel endte jeg på rundt 1580 kalorier. Dette er alt for lite.Jeg tror ikke at jeg alle dager har et like lavt kalori-inntak, men jeg følte heller ikke at disse dagene var spesielle på noe vis. Jeg følte meg ikke spesielt sunn, og jeg følte i hvertfall ikke at jeg var på noen slankekur. Jeg satt hjemme på kvelden og så på tv. Jeg hadde godteri i kjøleskapet (som jeg ikke spiste). Jeg spiste meg mett til middag. Jeg spiste til og med mindre grønnsaker enn anbefalt, og kan absolutt finne andre ting ved kostholdet mitt som heller ikke var ideelt. Men likevel: Et snitt på 1400 kalorier over tre dager er alt for lite.
Tantita-vekten har sagt at kroppen min forbrenner ca 1650 kalorier når jeg ligger helt stille. Alt under dette vil kunne sette kroppen min i sult-modus, og gjør det blant annet vanskeligere å bygge muskelmasse. Det vil også føre til et for raskt vekttap, som igjen vil gjøre det vanskelig å opprettholde en lavere vekt over tid.
Jeg er altså i den bisarre situasjonen at jeg spiser for lite kalorier. Jeg må LEGGE TIL kalorier i mitt daglige matinntak. Det føles fryktelig merkelig. Velkommen til bakvendtland.
Ingen kan telle kalorier for alltid, og jeg hadde ikke telt på tre-fire uker. Jeg har en rimelig god ide om hva som er sunt og ikke, og kikket på middagsmaten for å se at jeg ikke fikk i meg så mye mer enn 700-800 kalorier til middag. Bortsett fra det talte jeg ikke.
Til timen min på Frisklivssentralen i dag, skulle jeg skrive opp alt jeg spiser, når jeg spiser det, i tre dager. Dette har jeg gjort tidligere, og det har vært nyttig for å bevisstgjøre meg på måltidsrytme. Etter forrige gang jeg gjorde dette, så fikk jeg tips om å spise mer ordentlig mat ¨på kvelden. Da ville jeg kanskje ikke ha like lyst på sjokolade.
Jeg hadde jo bokført alt jeg hadde spist i tre dager, og satt i går kveld og så gjennom notatene mine. Da innså jeg at jeg hadde spist ganske lite kalorier, og begynte å regne på det for moroskyld. Resultatene overrasket meg veldig.
Tantita-vekten har sagt at kroppen min forbrenner ca 1650 kalorier når jeg ligger helt stille. Alt under dette vil kunne sette kroppen min i sult-modus, og gjør det blant annet vanskeligere å bygge muskelmasse. Det vil også føre til et for raskt vekttap, som igjen vil gjøre det vanskelig å opprettholde en lavere vekt over tid.
Jeg er altså i den bisarre situasjonen at jeg spiser for lite kalorier. Jeg må LEGGE TIL kalorier i mitt daglige matinntak. Det føles fryktelig merkelig. Velkommen til bakvendtland.
Bakvendtland, del 1: Landet jeg kom fra
NB! Dette innlegget er en del av en føljetong. Du finner del 1 her, del 2 her og del 3 her. Jeg vil også legge til at jeg er klar over at det heter kilokalorier. Jeg gidder bare ikke å skrive det, når man i dagligtalen bruker kalorier som et synonym.
Helt siden slutten av tenårene har jeg bevisst forsøkt å jobbe med vekten min. Hvor dedikert jeg har vært har selvsagt variert, og jeg kan selvsagt mye mer nå enn for ti år siden, men det har ligget i bakhodet hele veien. I ti år har jeg, av og på, jobbet med å endre livsstil. Jeg har hatt to mål for øyet: Sunnere og tynnere.
De siste seks-syv årene har jeg gradvis lagt om til grovere, lettere, og magrere produkter, og selv om jeg har langt fra et perfekt kosthold så tar jeg ganske gode valg nå. Dette har vært en lang prosess, men jeg har kommet til et punkt hvor disse hverdagsvalgene ikke er noe jeg tenker så mye over lengre.
Likevel er jeg tjukk. Jeg har vært tjukk i alle de ti årene jeg har vært meg bevisst disse kostholdsvalgene. Jeg har vært tjukk, til tross for at jeg kan alle disse tingene og (i lange perioder) har tatt de riktige valgene. De siste tre månedene har jeg forsøkt å være enda mer bevisst, forsøkt å redusere kaloriinnholdet enda mer. Forsøkt å spise oftere og å holde et jevnere blodsukker.
Det er selvsagt bra å spise sunt og variert, men for kroppens energiforbruk spiller det liten rolle hvor energien kommer fra. Sagt på en annen måte: Strøm er strøm, og lyspæra gløder like bra, enten du sveiver på en generator eller har en koblet i stikkontakten.
De siste tre månedene har det totale kalori-innholdet i hovedmåltidene mine gått ned. Vekten min har sakte gått ned.
Likevel har jeg mange, mange dager slitt med å holde meg på rundt 1800 kalorier om dagen. Når jeg teller kalorier, så blir jeg urolig når jeg ser at de kryper opp over 1750. Klokka åtte-ni har jeg typisk brukt opp dagens kvote, og får dødsdårlig samvittighet når jeg likevel spiser noe ekstra sjokolade. Eller kveldsmat. Eller noe som helst annet. Enkelte dager gir jeg faen, og spiser det jeg vil, men det kjennes likevel pyton etterpå. Mange dager har det vært vanskelig å holde seg under 2000.
Så jeg har jobber med å redusere kaloriinnholdet. Og redusere. Og redusere. I ti år.
De siste seks-syv årene har jeg gradvis lagt om til grovere, lettere, og magrere produkter, og selv om jeg har langt fra et perfekt kosthold så tar jeg ganske gode valg nå. Dette har vært en lang prosess, men jeg har kommet til et punkt hvor disse hverdagsvalgene ikke er noe jeg tenker så mye over lengre.
Likevel er jeg tjukk. Jeg har vært tjukk i alle de ti årene jeg har vært meg bevisst disse kostholdsvalgene. Jeg har vært tjukk, til tross for at jeg kan alle disse tingene og (i lange perioder) har tatt de riktige valgene. De siste tre månedene har jeg forsøkt å være enda mer bevisst, forsøkt å redusere kaloriinnholdet enda mer. Forsøkt å spise oftere og å holde et jevnere blodsukker.
Det er selvsagt bra å spise sunt og variert, men for kroppens energiforbruk spiller det liten rolle hvor energien kommer fra. Sagt på en annen måte: Strøm er strøm, og lyspæra gløder like bra, enten du sveiver på en generator eller har en koblet i stikkontakten.
De siste tre månedene har det totale kalori-innholdet i hovedmåltidene mine gått ned. Vekten min har sakte gått ned.
Likevel har jeg mange, mange dager slitt med å holde meg på rundt 1800 kalorier om dagen. Når jeg teller kalorier, så blir jeg urolig når jeg ser at de kryper opp over 1750. Klokka åtte-ni har jeg typisk brukt opp dagens kvote, og får dødsdårlig samvittighet når jeg likevel spiser noe ekstra sjokolade. Eller kveldsmat. Eller noe som helst annet. Enkelte dager gir jeg faen, og spiser det jeg vil, men det kjennes likevel pyton etterpå. Mange dager har det vært vanskelig å holde seg under 2000.Så jeg har jobber med å redusere kaloriinnholdet. Og redusere. Og redusere. I ti år.
tirsdag 3. november 2015
Betydningen av respons
Det er rart hvordan hjernen er skrudd sammen.
Jeg er nå tilbake i 80% jobb, og likevel har jeg klart å legge inn en treningsøkt to dager per uke. Altså to tirsdager jeg har vært på jobb, har jeg også trent. Å få lagd slike rutiner var jo et av formålene med dette Frisklivs-prosjektet, så det er jeg fornøyd med. Jeg har også gått ned litt mer i vekt, til 103,4kg på Tanita i dag. Stadig nærmere de magiske tosiffrede. I det hele tatt har jeg mye å være fornøyd med om dagen, og jeg burde føle meg glad og stolt av det jeg har fått til.
Likevel sliter jeg med det. Jeg var nemlig på Tanita-vekten i dag, og resultatet viste at fettprosenten min i kroppen har økt siden forrige gang. Det var veilederen på Frisklivssentralen rask med å påpeke, i tillegg til å vise til at jeg har mistet muskelmasse siden forrige veiing. Og joda, begge disse faktumene stemmer, men som man kan se fra grafene under så er det mye å være fornøyd med også. I tillegg til å miste bittelitt muskelmasse, så har jeg også mistet fett. Og vann. Jeg har også blitt en del sterkere i beina.
Jeg prøver å fortelle meg at resultatene i hovedsak er gode. Jeg har f.eks. gått ned i fettmasse i absolutt hele kroppen, sammenlignet med forrige veiing. Likevel føler jeg at dette er et dårlig resultat, noe jeg burde være misfornøyd med. At jeg burde ta meg sammen.
Alle faktaene jeg presenterer viser at følelsene mine nå er HELT irrasjonelle, og så vidt jeg vet har de EN opprinnelse: Veilederen ga meg ikke ros for resultatene mine, men påpekte i stedet det negative. Hun er vanligvis positiv og flink til å fokusere på det som er bra, og dessuten kikket hun ikke på resultatene i mer enn noen få sekunder. Det var trolig spontane reaksjoner som hun ikke tenkte videre over. Likevel går jeg og gnager på det. Hennes spontane, ikke-positive reaksjon er noe jeg har blitt gående å gnage på i flere timer. Den farger humøret mitt og selvbildet mitt.
Det positive med enhver form for veiledning og behandling er at personer du respekterer og anser som kunnskapsrike autoritetspersoner på feltet kan fortelle deg ting som du allerede i stor grad er klar over. Det vet jeg fungerer for meg. Det hjelper også når jeg bruker deres formuleringer og gjentar de for meg selv. Dessverre er det altså åpenbart en bakside ved denne medaljen også: Jeg tillater noen andres meninger og utsagn å få stor makt over meg og min psyke. Dette gjør meg sårbar.
Så ja, det er rart hvordan hjernen fungerer. Nå må jeg bare bruke resten av kvelden på å kikke på grafene og fortelle megselv at de peker riktig vei. At det jeg gjør er bra. Og akkurat i dag, så føles ikke det så lett.
torsdag 22. oktober 2015
Jeg kan ta på tærne mine!
På den annen side, så har musklene i beina og ryggen min alltid hindret meg litt. Jeg har for eksempel aldri klart å stå oppreist, med rette knær, og bøye meg langt nok til å ta på tærne mine. Jeg klarte det aldri sittende på gulvet med beina frem heller. Jeg har minner om dette tilbake til ungdomsskolen, og husker at det plaget meg å ikke en gang være i nærheten av det andre klarte med letthet. Før jeg begynte på Frisklivssentralen nådde jeg ned til midt på leggen omtrent.
Jeg har ikke jobbet spesifikt med smidighet, bortsett fra tøyningsøvelsene for høyre legg som fysioterapeuten har gitt meg. Likevel klarer jeg nå å stå med rette knær og ta på tærne mine! Når kroppen er kald så går det så vidt, men i dag da jeg var varm etter trening så var det virkelig ikke noe problem. Ikke bare kan jeg ta på tærne mine, jeg kan få fingrene godt under tærne også! En enorm bedring fra tidligere i sommer, altså. Når jeg sitter med beina samlet foran meg, så når jeg fremdels ikke tærne. Men jeg er ikke så langt unna. Det blir neste mål.
En ny runde på Tanita-vekten i dag viste forresten at jeg har gått litt opp igjen: 600 gram, men ikke alt var fett. Jeg har faktisk bygd litt muskler også. Og jeg har visst mer vann i kroppen enn ved tidligere målinger.
Klart, med så små variasjoner så er det også vanskelig å sammenligne. Skyldes det ekstra vannet når i måneden det er, eller har det å gjøre med hva jeg har spist og drukket? Eller er målingene påvirket av at jeg denne gangen trente først og målte meg ca 30-40 min senere? De to forrige gangene trente jeg etter veiingen. Det er altså vanskelig å egentlig dra noen sikre konklusjoner, utover: Jeg har ikke gått opp alt som jeg har gått ned. Og det er jo bra.
torsdag 15. oktober 2015
"... så nå kan jeg slutte."
"Nå er jeg frisk, så nå trenger jeg ikke behandling mer." Hvor mange har ikke sagt eller gjort noe lignende? Enda man vet hvor dumt det er. Nå har jeg gjort det også.
Jeg hadde ikke hatt vondt i leggen på flere uker, og det var mindre og mindre motiverende å gå til fysioterapeuten. Så vi avtalte at jeg kunne slutte, men hvis jeg trengte det så kunne jeg komme tilbake innen et par måneder.
Under to uker senere, og beinet mitt er nesten like vondt som det var da vi startet med behandlingen for over to måneder siden. Jeg har ikke gjort tøyeøvelsene mine heller, og har bare meg selv å takke.
I gruppetimen i dag måtte jeg la være å jogge/løpe intervaller, fordi beinet var skikkelig ubehagelig. Jeg gikk de første to intervallene, men måtte stoppe med det også og ble bare stående å tøye. Det er veldig uvant at kroppen/musklene stanser meg før kondisjonen gjør det.
Siden da har jeg tøyd det mye, primært når musklene allerede er varme. Jeg HÅPER at et intensivt tøye-regime vil være nok, og at jeg ikke trenger å begynne hos fysioterapeut igjen. Hvis jeg ikke er vesentlig bedre i løpet av en ukes tid, så må jeg nok krype til korset og begynne med behandling igjen.
Noe helt annet: Jeg har blitt mykere og sterkere i ryggen. Nå kan jeg nesten ta på tærne mine, selv med strake knær. Det har jeg ALDRI klart før. Hurra! :)
Jeg hadde ikke hatt vondt i leggen på flere uker, og det var mindre og mindre motiverende å gå til fysioterapeuten. Så vi avtalte at jeg kunne slutte, men hvis jeg trengte det så kunne jeg komme tilbake innen et par måneder.
Under to uker senere, og beinet mitt er nesten like vondt som det var da vi startet med behandlingen for over to måneder siden. Jeg har ikke gjort tøyeøvelsene mine heller, og har bare meg selv å takke.
I gruppetimen i dag måtte jeg la være å jogge/løpe intervaller, fordi beinet var skikkelig ubehagelig. Jeg gikk de første to intervallene, men måtte stoppe med det også og ble bare stående å tøye. Det er veldig uvant at kroppen/musklene stanser meg før kondisjonen gjør det.
Siden da har jeg tøyd det mye, primært når musklene allerede er varme. Jeg HÅPER at et intensivt tøye-regime vil være nok, og at jeg ikke trenger å begynne hos fysioterapeut igjen. Hvis jeg ikke er vesentlig bedre i løpet av en ukes tid, så må jeg nok krype til korset og begynne med behandling igjen.
Noe helt annet: Jeg har blitt mykere og sterkere i ryggen. Nå kan jeg nesten ta på tærne mine, selv med strake knær. Det har jeg ALDRI klart før. Hurra! :)
onsdag 7. oktober 2015
To kilo fett
Har du sett et par kilo med fett de siste par ukene? Jeg ser ut til å ha mistet mine. Ikke at jeg vil ha de tilbake, altså, jeg syns bare det er snodig at de plutselig forsvant.
Forklaring: Jeg veide meg på Tanita-vekten igjen på tirsdag. Ikke så lenge siden sist, men likevel har jeg gått ned fra 106,7kg til 104,1kg. Mer relevant, så har jeg gått fra å ha 56,4kg fett på kroppen til å ha 54,2kg, mens jeg har beholdt mesteparten av musklene. Og mesteparten av det som har forsvunnet har gått fra kroppen (altså det farlige bukfettet), og ikke fra armer eller bein. Det er jo bra!
Får håpe kiloene holder seg av. Siden jeg ble henvist til Frisklivssentralen har jeg altså gått ned omtrent 8kg. Jeg har bare litt over fire kilo igjen til jeg er på de magiske tosifferede, og bare ni kilo til målet mitt på 95kg.
Det skal jeg klare!
tirsdag 29. september 2015
Fremgang: Samme kondis, mer styrke
Jeg hoster fremdeles, og selv om jeg har sluttet på nesespray og trappet ned til normal dose astma-medisiner, så føler jeg meg fremdeles litt forkjølet. Pusten er ikke der den burde være, og jeg har fremdeles whiskey-stemme.
Men trene har jeg gjort likevel. Torsdag i forrige uke var første dag tilbake. Da gjorde jeg ca tre fjerdedel av en vanlig treningsøkt. Oppvarming på 15-20min og noen av styrkeøvelsene jeg vanligvis gjør. Så orket jeg ikke mer, og dro hjem.
På søndag, så ryddet jeg tepper og jakker av ergometersykkelen vi har stående i stua. Så syklet jeg i 20 minutter. Ikke veldig fort eller veldig slitsomt, men bedre med litt fysisk aktivitet enn ingenting. Håper jeg.
I dag var jeg tilbake på Frisklivssentralen, og kjørte en ordentlig treningsøkt. Oppvarming 17 minutter på sykkel, deretter ca 12 minutter på tredemølle. Jeg forsøkte meg på en ny 6-minutterstest, ala det jeg tok da jeg begynte der (gå raskest mulig, ikke løp, i 6 minutter. Prøv å komme så langt som mulig). Sistgang klarte jeg 0,4 miles (ja, den tredemøllen måler i miles). I dag klarte jeg 0,39 miles. Ingen bedring, altså, men så har jeg også vært syk i snart tre uker.
Til gjengjeld så har jeg ikke blitt svakere: På knebøy på torsdag brukte jeg en vekt på 6kg i hver hånd. Det er en stor økning fra tidligere, da jeg har brukt 3kg og 4kg. Jeg har hele veien visst at jeg kunne ta mer, men når 3x10 knebøy gjør meg så støl at jeg nesten ikke har kunnet gå i trapper... Da er 3kg i hver hånd nok. Men nå var jeg lei av å tøyse rundt med små håndvekter. Jeg husker å ha kunnet ta 40kg i knebøy, så totalt 6-8kg er jo bare småtteri.
Totalvekt på 12kg på torsdag gjorde meg støl, men ikke så fryktelig. Så i dag spurte jeg en av veilederne der om råd, og fikk klarsignal til å begynne å jobbe med ordentlig vektstang på skuldrene. Vektstangen alene veier 20kg, og det holdt for nå. Det er jo nesten en dobling av vekten fra forrige uke! Tre omganger med 10 repetisjoner ga meg skikkelig puls, men det var gøy å være tilbake til å bruke en ordentlig vektstang igjen.
Hvor gøy lårene mine syns det er i morgen, det er en annen sak...
Men trene har jeg gjort likevel. Torsdag i forrige uke var første dag tilbake. Da gjorde jeg ca tre fjerdedel av en vanlig treningsøkt. Oppvarming på 15-20min og noen av styrkeøvelsene jeg vanligvis gjør. Så orket jeg ikke mer, og dro hjem.
På søndag, så ryddet jeg tepper og jakker av ergometersykkelen vi har stående i stua. Så syklet jeg i 20 minutter. Ikke veldig fort eller veldig slitsomt, men bedre med litt fysisk aktivitet enn ingenting. Håper jeg.
I dag var jeg tilbake på Frisklivssentralen, og kjørte en ordentlig treningsøkt. Oppvarming 17 minutter på sykkel, deretter ca 12 minutter på tredemølle. Jeg forsøkte meg på en ny 6-minutterstest, ala det jeg tok da jeg begynte der (gå raskest mulig, ikke løp, i 6 minutter. Prøv å komme så langt som mulig). Sistgang klarte jeg 0,4 miles (ja, den tredemøllen måler i miles). I dag klarte jeg 0,39 miles. Ingen bedring, altså, men så har jeg også vært syk i snart tre uker.
Til gjengjeld så har jeg ikke blitt svakere: På knebøy på torsdag brukte jeg en vekt på 6kg i hver hånd. Det er en stor økning fra tidligere, da jeg har brukt 3kg og 4kg. Jeg har hele veien visst at jeg kunne ta mer, men når 3x10 knebøy gjør meg så støl at jeg nesten ikke har kunnet gå i trapper... Da er 3kg i hver hånd nok. Men nå var jeg lei av å tøyse rundt med små håndvekter. Jeg husker å ha kunnet ta 40kg i knebøy, så totalt 6-8kg er jo bare småtteri.
Totalvekt på 12kg på torsdag gjorde meg støl, men ikke så fryktelig. Så i dag spurte jeg en av veilederne der om råd, og fikk klarsignal til å begynne å jobbe med ordentlig vektstang på skuldrene. Vektstangen alene veier 20kg, og det holdt for nå. Det er jo nesten en dobling av vekten fra forrige uke! Tre omganger med 10 repetisjoner ga meg skikkelig puls, men det var gøy å være tilbake til å bruke en ordentlig vektstang igjen.
Hvor gøy lårene mine syns det er i morgen, det er en annen sak...
tirsdag 22. september 2015
På Tanita
Jeg fikk en kraftig forkjølelse i begynnelsen av forrige uke, og har derfor ikke fått trent. Trodde jeg endelig begynte å bli bedre, og hadde tenkt meg ivei for å trene i dag. Men ble svimmel av å bare gå på butikken, så det ble ingen trening.
Men jeg fikk gjort en ting: Jeg fikk veid meg.
Frisklivssentralen har nemlig en såkalt Tanita-vekt. Dette er en impedanse-vekt som kan måle masse kule ting i kroppen din, som andel muskelmasse og slikt. Disse vektene er noe omdiskuterte, men det er liten tvil om at de kan brukes til mitt formål: Måle utvikling på lang sikt.
Jeg skulle egentlig vært på denne vekten da jeg først begynte der for snart fire uker siden, men det skjedde ikke fordi den var på reparasjon. Men nå hadde de fått den tilbake. Hurra!
Jeg legger ved bildet her, med alle resultatene, men jeg vil trekke frem de viktigste tingene her. Jeg brukte denne for å tolke resulatene mine. Først, jeg ble målt til 168cm, ikke 169 som jeg har vært tidligere. Snodig, men ok. Den veide meg til 106,6kg, som er vesentlig bedre enn for et par måneder siden.
For kvinner så er en ideell fettprosent 21%-33%, og jeg ble målt til omtrent 52%. Som åpenbart er alt for mye, men dette er ingen overraskelse. Jeg er jo tjukk.
Den gode nyheten er at andelen fett rundt indre organer ligger på 12, og alt under 13 betyr lav risiko for hjerte- og kar-sykdommer, diabetes etc. Så det er bra.
Det ser ut til at jeg har litt for lite væske i kroppen (TBW/vekt x100 = hydrasjonsprosent. Og denne skal visstnok ligge på 45%-60% for kvinner, min er på under 35%), men jeg har målt tidligere og vet at jeg drikker omtrent nok.
Ellers er jeg relativt lik på høyre og venstre side, ingen enormt store forskjeller. Og nå har jeg en baseline, som det blir interessant å sammenligne mot i slutten av november. Hvis bare denne forkjølelsen går over, så jeg får begynt å trene igjen!
Men jeg fikk gjort en ting: Jeg fikk veid meg.Frisklivssentralen har nemlig en såkalt Tanita-vekt. Dette er en impedanse-vekt som kan måle masse kule ting i kroppen din, som andel muskelmasse og slikt. Disse vektene er noe omdiskuterte, men det er liten tvil om at de kan brukes til mitt formål: Måle utvikling på lang sikt.
Jeg skulle egentlig vært på denne vekten da jeg først begynte der for snart fire uker siden, men det skjedde ikke fordi den var på reparasjon. Men nå hadde de fått den tilbake. Hurra!
Jeg legger ved bildet her, med alle resultatene, men jeg vil trekke frem de viktigste tingene her. Jeg brukte denne for å tolke resulatene mine. Først, jeg ble målt til 168cm, ikke 169 som jeg har vært tidligere. Snodig, men ok. Den veide meg til 106,6kg, som er vesentlig bedre enn for et par måneder siden.
For kvinner så er en ideell fettprosent 21%-33%, og jeg ble målt til omtrent 52%. Som åpenbart er alt for mye, men dette er ingen overraskelse. Jeg er jo tjukk.
Den gode nyheten er at andelen fett rundt indre organer ligger på 12, og alt under 13 betyr lav risiko for hjerte- og kar-sykdommer, diabetes etc. Så det er bra.
Det ser ut til at jeg har litt for lite væske i kroppen (TBW/vekt x100 = hydrasjonsprosent. Og denne skal visstnok ligge på 45%-60% for kvinner, min er på under 35%), men jeg har målt tidligere og vet at jeg drikker omtrent nok.
Ellers er jeg relativt lik på høyre og venstre side, ingen enormt store forskjeller. Og nå har jeg en baseline, som det blir interessant å sammenligne mot i slutten av november. Hvis bare denne forkjølelsen går over, så jeg får begynt å trene igjen!
lørdag 5. september 2015
Uke tre: Nye opplevelser
Uke tre på Frisklivssentralen. Jeg ble fortalt at den verste stølheten gir seg etter tre uker, og det viste seg å stemme. Denne uken har jeg nesten ikke vært støl. Jeg kjenner at musklene er slitne og at jeg er litt stiv etter å ha trent, men det er ikke den "hjelp, jeg klarer ikke å gå i trapper/reise meg/puste"-stølheten fra de første to ukene.
Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.
Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.
Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.
Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.
Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.
Matmessig gjør jeg det ikke så verst. Noen dager er jeg flink, noen dager spiser jeg for mye og noen dager for lite. Sånn alt i alt så er det ikke så ille. Jeg går sakte ned i hvertfall, det tyder jo på at jeg gjør noe riktig. Neste uke får frisklivssentralen tilbake "Tanita"-vekten sin fra reparasjon. Den kan visst analysere alt i hele verden, og jeg er spent på hva den sier nå sammenlignet med om åtte uker. når reseptperioden er over. Forhåpentligvis ser jeg tydelig fremgang.
Denne uka trente jeg med apparater på tirsdagen og i sal på torsdagen. Jeg hadde også tenkt å komme meg av gårde på en saltrening på fredagen, men ble sittende fast i bilkø og rakk det ikke. Nå har mannen min også fått seg frisklivsresept, så torsdagene skal vi trene sammen fremover. Det gleder jeg meg til.
Saltreningen på torsdag var spesielt givende, fordi jeg igjen opplever mestring og igjen oppdager at trening ikke trenger å være fryktelig, skummelt og vondt. Som astmatiker har jeg ikke tidligere kunnet ta i så mye, før lungene begynte å si stopp. Ingen joggetur i verden er verdt slike smerter, tetthet, redsel og tungpustethet, og ubehaget kan vare i et par dager etter anstrengelsen. Forskjellen er at når jeg først varmer opp i 15+ minutter, og deretter går inn i en relativt rolig gruppetime, så blir jeg ORDENTLIG varm. Så varm at jeg KAN ta i skikkelig, uten at lungene protesterer. Selvsagt blir jeg svært anpusten, rød i trynet og svetten siler. Men det gjør ikke vondt i brystet på samme måte som når astmaen skaper problemer for meg.
Jeg kan vanligvis ikke løpe. Men på torsdag løp jeg intervaller. Ja, du hørte riktig: Jeg løp. Og det gikk fint. Intervaller på 45 sekunder i sirkel i en sal, med jogging/løping. Jeg tok seks av dem. Vi hadde også fire kortere intervaller der vi sto på stedet, og løp med høye kneløft. Da kjente jeg også på melkesyre for første gang i en treningstime noen sinne. Blytunge, seige bein som nesten ikke lot seg løfte. Spennende opplevelse.
Var dette godt? Nei, slettes ikke. Trening er ikke godt, eller gøy eller trivelig. Hvis jeg venter på at trening skal bli noe jeg har LYST til å gjøre, så får jeg aldri trent. Jeg har ikke lyst, men jeg må trene likevel. Det er den eneste måten jeg får gjort dette på. Men det er likevel interessant å oppleve kroppen på nye måter, å se at jeg kan gjøre ting nå som jeg ikke har kunnet før. Det er spennende, interessant og fascinerende. Men godt, det er det slettes ikke.
torsdag 27. august 2015
Uke to: Økende mengde galskap
Uke to på Frisklivssentralen er over. Jeg trente tirsdag og torsdag både forrige uke og denne uka. Tirsdager har jeg et program med apparater. Torsdager deltar jeg på saltreningen.
Denne torsdagen tok jeg i litt ekstra: Jeg la til enda en treningsøkt. Jeg fikk nemlig muligheten til å trene med en kompis, og dro tilbake til Frisklivssentralen etter at han var ferdig på jobb. Etter jobbtid er det åpent noen timer for alle fra bydelen, også de uten frisklivsresept. Det koster 20kr per gang. Så da gikk jeg gjennom tirsdagens program på apparater igjen. Jeg er stolt av meg selv og fornøyd med innsatsen min.
Det var kjempehyggelig å trene sammen med noen. Håper å få med meg andre venner fra nærområdet i ukene som kommer.
torsdag 20. august 2015
Frisklivsgalskap
Treningen har sklidd ut veldig de siste seks månedene. Vekten gikk også opp utover våren, til det punkt at jeg var oppe over 110kg igjen. Ikke en god følelse.
Jeg har også slitt mye med "ymse vondter". Ikke nok til å holde meg borte fra jobb, men nok til å gjøre meg urolig for hvordan dette kan gå i fremtiden. Moren min har slitt med ryggsmerter hele oppveksten min, og jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon. Vondt i skuldre/nakke hadde jeg jo for en tid tilbake, men noen timer hos fysio gjorde meg bedre. Ikke bra, men bedre. Nå har jeg tatt tak i høyre legg, som har vært stiv og rar i... et par år snart. Ortopedspesialisten mente at det var stramme muskler i leggen som irriterte akillesen, og henviste meg til fysio igjen. Så nå går jeg til fysioterapeut 1-2 ganger i uka for den, uten å ha hatt så mye fremgang enda. Men det kommer vel.
I samråd med legen har jeg fått en såkalt Frisklivsresept, som gir meg veiledning, trening og støtte fra en såkalt Frisklivssentral. Dette vil hjelpe meg både med å gå ned i vekt og komme i gang (igjen) med regelmessig trening. En frisklivsresept gir meg rett til å delta på Frisklivssentralen i 12 uker. De første 4 ukene skal jeg være 40% sykemeldt, og så får vi se hvor raskt jeg går ned til 20% (såkalt "sykemelding til behandlingsdager"). Jeg blir stående på minst 20% ut de 12 ukene. Arbeidsgiveren min har også godkjent dette og tilrettelagt så jeg får litt mindre å gjøre. (Man kan selvsagt være der mer, eller mindre, men dette fungerer for meg.)
Jeg startet på tirsdag, med en veiledningssamtale og bistand til å sette opp et treningsprogram. I dag deltok jeg på en gruppetreningsøkt i sal og en undervisningsøkt om matvarevalg. De andre deltakerne er en blandet gruppe. Noen er helt nye, andre har hatt flere frisklivsresepter på rad. Jeg tenker at snittalderen ligger rundt 45, og det var flere kvinner enn menn der i dag (men dette kan vel variere, antar jeg). Totalt var vi kanskje 12 personer på sal-treningen, noe som visstnok er flere enn vanlig. Fordi jeg tilhører den bydelen jeg gjør, så hadde flertallet et annet morsmål enn norsk. Norskkunnskapene varierte en del, noen snakket godt norsk andre forsto nesten ingenting av det som ble sagt. Dette plager meg ikke. Vi er alle i samme båt, uansett hvor vi har vært tidligere.
Frisklivssentralen er ikke egentlig så annerledes enn et vanlig treningssenter. Jeg får personlig veiledning, støtte og råd fra flinke fagfolk som vet hva de driver med. Jeg trener på lignende maskiner som på treningssenter. Forskjellen for meg er at det nå er noen som forventer at jeg skal komme. Jeg har forpliktet meg til dette, både ovenfor Frisklivssentralen, legen min og arbeidsgiver. Det hjelper. Det er også et MYE lavere nivå enn på et typisk treningssenter. Jeg ble god og svett, hadde høy puls og vil nok bli støl i morgen. Jeg var nok ikke i best form, men jeg var over snittet. Jeg opplevde flere ganger å kunne skalere øvelsene OPP. Å ta i mer, gjøre de vanskeligere, enn mange andre. Det var en god opplevelse, og ga meg masse mestringsfølelse.
På treningssenter må jeg alltid skalere øvelsene ned, gjøre lettere varianter og ta lengre pauser. Jeg har gått ut av timer jeg ikke orket å fullføre, hvor jeg trodde jeg skulle spy eller svime av. Det er veldig, veldig demotiverende. Jeg trente jo også på jobben i en periode, men falt fra der også fordi nivået var for høyt. På grunn av problemene med skuldre og bein er det f.eks. mange styrkeøvelser jeg ikke kan gjøre. Det er kjipt. På Frisklivssentralen var øvelsene annerledes, mindre belastende og åpenbart lagt for folk med ymse fysiske utfordringer.
Totalt sett er jeg veldig positiv etter den første uka mi på Frisklivssentralen. Jeg er spent på hvordan de neste 11 ukene går.
Jeg har også slitt mye med "ymse vondter". Ikke nok til å holde meg borte fra jobb, men nok til å gjøre meg urolig for hvordan dette kan gå i fremtiden. Moren min har slitt med ryggsmerter hele oppveksten min, og jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon. Vondt i skuldre/nakke hadde jeg jo for en tid tilbake, men noen timer hos fysio gjorde meg bedre. Ikke bra, men bedre. Nå har jeg tatt tak i høyre legg, som har vært stiv og rar i... et par år snart. Ortopedspesialisten mente at det var stramme muskler i leggen som irriterte akillesen, og henviste meg til fysio igjen. Så nå går jeg til fysioterapeut 1-2 ganger i uka for den, uten å ha hatt så mye fremgang enda. Men det kommer vel.
I samråd med legen har jeg fått en såkalt Frisklivsresept, som gir meg veiledning, trening og støtte fra en såkalt Frisklivssentral. Dette vil hjelpe meg både med å gå ned i vekt og komme i gang (igjen) med regelmessig trening. En frisklivsresept gir meg rett til å delta på Frisklivssentralen i 12 uker. De første 4 ukene skal jeg være 40% sykemeldt, og så får vi se hvor raskt jeg går ned til 20% (såkalt "sykemelding til behandlingsdager"). Jeg blir stående på minst 20% ut de 12 ukene. Arbeidsgiveren min har også godkjent dette og tilrettelagt så jeg får litt mindre å gjøre. (Man kan selvsagt være der mer, eller mindre, men dette fungerer for meg.)
Jeg startet på tirsdag, med en veiledningssamtale og bistand til å sette opp et treningsprogram. I dag deltok jeg på en gruppetreningsøkt i sal og en undervisningsøkt om matvarevalg. De andre deltakerne er en blandet gruppe. Noen er helt nye, andre har hatt flere frisklivsresepter på rad. Jeg tenker at snittalderen ligger rundt 45, og det var flere kvinner enn menn der i dag (men dette kan vel variere, antar jeg). Totalt var vi kanskje 12 personer på sal-treningen, noe som visstnok er flere enn vanlig. Fordi jeg tilhører den bydelen jeg gjør, så hadde flertallet et annet morsmål enn norsk. Norskkunnskapene varierte en del, noen snakket godt norsk andre forsto nesten ingenting av det som ble sagt. Dette plager meg ikke. Vi er alle i samme båt, uansett hvor vi har vært tidligere.
Frisklivssentralen er ikke egentlig så annerledes enn et vanlig treningssenter. Jeg får personlig veiledning, støtte og råd fra flinke fagfolk som vet hva de driver med. Jeg trener på lignende maskiner som på treningssenter. Forskjellen for meg er at det nå er noen som forventer at jeg skal komme. Jeg har forpliktet meg til dette, både ovenfor Frisklivssentralen, legen min og arbeidsgiver. Det hjelper. Det er også et MYE lavere nivå enn på et typisk treningssenter. Jeg ble god og svett, hadde høy puls og vil nok bli støl i morgen. Jeg var nok ikke i best form, men jeg var over snittet. Jeg opplevde flere ganger å kunne skalere øvelsene OPP. Å ta i mer, gjøre de vanskeligere, enn mange andre. Det var en god opplevelse, og ga meg masse mestringsfølelse.
På treningssenter må jeg alltid skalere øvelsene ned, gjøre lettere varianter og ta lengre pauser. Jeg har gått ut av timer jeg ikke orket å fullføre, hvor jeg trodde jeg skulle spy eller svime av. Det er veldig, veldig demotiverende. Jeg trente jo også på jobben i en periode, men falt fra der også fordi nivået var for høyt. På grunn av problemene med skuldre og bein er det f.eks. mange styrkeøvelser jeg ikke kan gjøre. Det er kjipt. På Frisklivssentralen var øvelsene annerledes, mindre belastende og åpenbart lagt for folk med ymse fysiske utfordringer.
Totalt sett er jeg veldig positiv etter den første uka mi på Frisklivssentralen. Jeg er spent på hvordan de neste 11 ukene går.
Abonner på:
Innlegg (Atom)