Danse-endorfiner og en liten crush

Danser fremdeles boogie woogie, hver mandag fra åtte til ti. Det er fremdeles vanskelig, men stadig mer awesome. I går var tredje kursdagen, og endelig begynner jeg å få til ting. Det er veldig motiverende og gøy. Kjenner at jeg er skikkelig "høy" på dansing når jeg går derfra. Herlig!

Han utrolig flinke fyren, som er en av instruktørene på et høyere nivå og som jeg danset med på fridansen for et par uker siden... Yeah, jeg driver og får en slags crush på han. Han dukket nemlig opp på kurset mitt i går, som med-instruktør. Før kurset startet danset folk fritt i noen minutter. Jeg hadde akkurat fortalt om han til en annen jente der, da han kom og ba meg opp. Jeg fikk hjertet i halsen, og beina stokket seg totalt, men han er fremdeles like sinnsykt god til å føre og herlig å danse med.

Da vi skulle gå sammen i par, og jentene skulle by opp, gikk jeg bort til han. Jeg var slettes ikke den forreste av jente, heller blant de siste til å by opp noen, og han var visst bare glad for at noen turde. Igjen danset vi, igjen ble jeg mentalt/emosjonelt "swept off my feet". Senere på kvelden, da vi hadde rotert rundt til der vi startet, så sa jeg til han at det er bra han har dame, for med det smilet og den dansingen så ville han vært livsfarlig ellers. Jeg hørte han si til dama si senere at det var et av de beste komplimentene han hadde fått for dansingen sin noen gang. Og det er jo bra.

Jeg prøver å balansere "noob som ser opp til de flinke" og "fangirl", slik at jeg ikke sklir over i "slitsom stalker". Det blir bare fryktelig kleint, for alle parter.

Jeg anerkjenner at jeg har en crush, men vi har omtrent ikke snakket sammen. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvem han er, vet knapt nok navnet hans. Så dette er litt som å ha en crush på noen du har sett på bussen, bare med sporadisk fysisk kontakt i tillegg.

Egentlig syns jeg det er litt koselig å ha en crush. Det er så totalt annerledes fra forelskelser og andre slike seriøse følelser, og jeg vet nøyaktig hvor flyktig og overfladisk dette er. Og hvis dette kan få meg enda mer motivert til å danse, så er det desto bedre.

Jeg gleder meg til neste mandag allerede. (Han skal være med-instruktør da også.)

....for du er så lenge død.

"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."

Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

Som jeg nevnte i forrige innlegg så har jeg begynt å danse, og første kurskveld ga svært lite mestrinsfølelse og glede. Jeg var i tvil om dette over hodet var noe vits.

Heldigvis, får man vel si, er jeg arbeidsledig. Det gjør at jeg kjeder meg en del for tiden, og trenger noe å fylle dagene med. Jeg hadde sett på Facebook at OSI Dans skulle ha sosialdans i kveld. Altså en kveld med swingmusikk åpen for alle nivåer, uten strukturert undervisning. Jeg visste at å dra ville være lurt. Jeg trengte å få repetert det jeg lærte på mandag, og jeg hadde lyst til å se hvordan flinke folk danser. Desverre hadde jeg ikke spesielt lyst til å dra, fordi jeg var temmelig sikker på at det ville bli det samme som på mandag: Mye kløning, og lite morro.

Så feil kan man altså ta. Jeg grep dagen, tok en sjanse, og kom meg av gårde på sosialdans. Og jeg har ikke smilt så mye på lange tider. Og ledd, og hylt, og smilt meg. Og klønet, selvsagt, og svettet og rotet med trinn. Men det var så gøy! Maken til inkluderende miljø skal man lete lenge etter, tror jeg. Jeg var nesten på gråten et par ganger, så glad ble jeg over måten folk behandlet meg på.

Jeg var redd for at alle skulle være superflinke, og meg den eneste nye. Den første jeg kom i prat med da jeg kom inn, var en fyr som het Thomas som aldri hadde danset noe før han ble med på rock step kurset i går. Altså like grønn som meg. Da pustet jeg lettet ut. Han forsøkte å vise meg rock step grunntrinnene, og jeg klarte ikke helt å vise han boogie-grunntrinnene. Det var utrolig hyggelig å ha noen å snakke med som også var helt ny og ikke kjente noen. Dessuten var han kjekk, så jeg følte meg smigret (skal ikke mye til, jeg vet..).

Jeg var redd for at ingen ville danse med meg, men en annen relativt ny person ba meg opp kort tid etter at jeg ankom. Han hadde danset mer enn meg, men var ikke superflink i boogie han heller... Men jeg fikk repetert grunntrinnene hvertfall.¨Deretter kom det et skred av middels flinke og spuperflinke menn som alle ba meg opp. Jeg hadde nesten ikke tid til å trekke pusten, tørke svettet og drikke noe, og måtte av og til si nei fordi jeg trengte tid til å komme meg igjen. Heldigvis ble ingen snurt over det (så det ut til), men de kom tilbake og spurte igjen ved neste dans. 

En av de første som danset med meg var en av instruktørene. Han repeterte grunntrinnene med meg, og gikk gjennom ting jeg BURDE ha lært forrige mandag (sugar push, blant annet) som jeg aldri hadde fått til helt da. Med hans hjelp, begynte en del av det helt grunnleggende å sitte... I hvertfall godt nok til at jeg klarte å danse en del, og ikke bare stokke beina og se forvirret ut. Det føltes veldig bra. Etter dette fikk jeg en svært bratt læringskurve, og partner etter partner introduserte meg for nye og morsomme ting.

Den virkelig store opplevelsen sto en annen instruktør for. Husker ikke hva han heter, men han var høy, ganske muskuløs og skallet. For det første var han supergod til å føre. For det andre var han svært pedagogisk og flink til å si og gjøre de rette tingene på rett tid. Der de andre gutta holdt i meg og forsiktig ledet meg rundt (*kremt* forsøkte å lede, heller... jeg er ikke så god til å følge...), så tok denne fyren virkelig tak i meg. Jeg følte meg omsluttet av han, selv når han bare hadde tak i den ene hånda mi. Han var bestemt, tydelig og ga ikke noe rom for at jeg skulle kunne bestemme noe. 

Vi startet ganske grunnleggende, og så gjorde han vanskeligere og vanskeligere ting. Vi beveget oss også ganske mye rundt på gulvet, fordi han mente det var en bra måte å lære grunnsteg på. Jeg gjorde turer jeg aldri hverken har prøvd eller sett før, og svært mye av det fungerte. Selvsagt var det milevidt fra perfekt, og jeg kom ut av trinnene av og til, men det spillte ingen rolle for meg. Bare det å føle at jeg fikk til noe var så fantasisk.

Jeg var redd for at folk som sosialdansen bare danset andre swingdanser enn boogie woogie. Og joda, svært mange danset rock step. Men det var greit, for en del folk danser flere danser. Og folk var generelt svært villige til å lære bort. Så nå kan jeg det grunnleggende i rock step også. Det var også flere der som jeg kjente igjen fra mandagens boogie-kurs, og det var lett å komme i prat med folk. 

Jeg var redd for at jeg skulle føle meg enda mer mislykket, klønete og utilpass etter sosialdansen. Jeg var red for å få bekreftet hvor lite flink jeg er til praktiske ting og bli enda mindre motivert til å prøve igjen. I stedet fikk jeg masse komplimenter fra disse superflinke mannfolkene. De mente jeg fikk til mye til å være så ny. At jeg hadde god rytmefølelse. At jeg hadde bevegelsene og følelsen for dansen inne. At jeg lærte fort og at jeg kom til å bli flink veldig kjapt. Jeg mente at jeg fikk til så mye fordi de var så flinke til å føre, men det mente de ikke stemte. Det var visst ikke alle nybegynnere som fikk til det jeg får til. 

Det er veldig lett for meg å avskrive komplimenter. Tenke at de bare sier det for å være snille, eller fordi de vil jeg skal fortsette på kurs, eller fordi de er sosialt forpliktet til det... Men når så mange, fra så ulike kanter og ulikt ferdighetsnivå, kom med kompliment etter kompliment... Ja, da er det vanskelig å avfeie dem alle. Komplimentene ble i stedet til en bekreftelse på det mestringsfølelsen min allerede hadde fortalt meg: Jeg kan få til dette! 

Jeg gleder meg masse til førstkommende mandag. Og jeg gleder meg enda mer til neste sosialdans. Dette er gøy!

P.S. Memmo til meg selv: Neste gang bør jeg ha med et ekstra klesskift (man blir gjennomsvett veldig fort), en ekstra vannflaske (drakk over en liter på halvannen time i dag) og mer astmamedisin (lungene mine syns ikke dette er så gøy enda, nemlig).

P.P.S. Nå har jeg fryst medlemsskapet mitt hos Elixia og begynt hos SiO i stedet. Å betale to steder jeg ikke gå er helt uaktuelt. Det får holde med ett. Og SiO må jeg ha for å kunne komme meg inn der vi danser, så det var et enkelt valg.

Dans, dans så lenge du lever...

"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

For jeg har begynt å danse. :)

En venn av en venn av meg skulle på en gratis introduksjon til lindy hop for halvannen uke siden. Det har jeg hatt lyst til å prøve, så jeg overtalte et par kompiser til å bli med og vi dro dit hele gjengen. Det var ikke lett, men det var interessant og gøy og minnet meg på at jeg egentlig er veldig glad i dans. Bårdar har lindy-kurs på tirsdager, og da er jeg vanligvis opptatt, men heldigvis var det ei dame der som tipset meg om noe som heter OSI Dans. De har ulike swing-kurs andre dager i uka.

Jeg sjekket ut hjemmesidene deres, og så at de kjøte boogie woogie 1 på mandager, og det meldte jeg meg på. Nå er ikke jeg student, så jeg måtte vente litt med å slippe gjennom nåløyet (de kan bar ha en liten andel ikke-studenter, siden det er en studentforening), men heldigvis fikk jeg plass. Første kursdag var nå på mandag, og sjelden har jeg vel følt meg så ugrasiøs, klønete og uflink. Bare grunnstegene var vanskelige nok, med min koordinasjonsevne, men når vi også skulle gjøre ting med armene og bevege oss rundt OG interagere med partneren... Vel, da stokket ting seg svært fort.

Jeg gikk derfra og følte meg som en blanding av "deer in headlights" og bambi på isen. Skremt, klønete og egentlig ganske ydmyket. Det hjalp jo ikke på selvfølelsen at mange av de som var der hadde tatt kurset før, og dermed var mye flinkere enn meg.. Selv om det nok er lurt å ha noen erfarne innimellom, så ikke absoutt alle kløner like mye og man kan lære av hverandre.

Jeg dro derfra med svært liten mestringsfølelse, overbevist om at jeg aldri kom til å få til noe som helst og at jeg var den dårligste til å danse av alle....
*fortsetter i neste blogginnlegg* :P

Enda en tur, uka etter

Jeg gikk rundt Sognsvann igjen, uka etter forrige innlegg. Altså rundt den 15. august. Trodde jeg hadde skrevet om det, men tydelig vis ikke.

Jeg holdt like bra eller litt bedre tempo, men mystisk nok klarte ruta å bli nesten en kilometer kortere på en uke. Jeg gikk nøyaktig samme rute, så jeg mistenker at det er Runkeeper som er unøyaktig. Hmf.