søndag 22. desember 2013

13cm mindre Ingvild

Seks måneder siden sist, så på tide med nye målinger. Med forbehold om feil, siden jeg måler meg selv... :P

I slutten av juni så målene mine slik ut:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.

Nå er målene slik:
Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst (uten BH): 108cm
Overarm: 43,5cm

Dette betyr, mine damer og herrer, at jeg har blitt slankere. Over alt, bortsett fra overarmene. Men jeg mistenker at overarmene mister fett, det er bare huden som henger løst og ikke endrer seg.
Midje: -5,5cm
Hofter/rumpe: -5cm
Bryst: -3cm
Overarm: +0,5cm
Det er totalt 13cm mindre!

Vekta mi er på 103,5, men jeg har nettopp vært syk og ikke spist stort. Så jeg forventer at den går litt opp igjen.. Spesielt nå når jula og romjula kommer. Det er greit. Så lenge jeg stort sett fortsetter å gå ned, sånn over tid. Jeg nærmer meg VELDIG snart de magiske to-siffrede. Yay! :)

fredag 6. desember 2013

På stedet hvil

Siden forrige innlegg har jeg gått et par turer i området der jeg bor. Jeg har også vært på treningssenter en gang og gått i høyt tempo på tredemølle. Det er noe, men det er ikke spesielt imponerende.

Jeg danser ikke lenger. Nivået på boogie woogie kurset ble for høyt, jeg klarte ikke å henge med på tempoet. Det ble bare demotiverende og kjipt. Jeg har lovt meg selv, og en kompis, at jeg skal begynne på west coast swing på Bårdar etter jul. Det er mye roligere enn boogie. Etter å ha danset det et par semester, så kan jeg kanskje gå tilbake til boogie senere.

Til tross for at jeg ikke er så fysisk aktiv, så har vekta stått omtrent på stedet hvil. Jeg gikk opp omtrent halvannen kilo den uka jeg hadde mensen, men det er bare å forvente. Da jeg gikk på vekta i dag morges viste den 104,1kg. Altså omtrent der jeg var for to-tre uker siden. Og det er jeg egentlig ganske fornøyd med.

fredag 8. november 2013

Manglende kondis og mer vektnedgang

Jeg har droppet to av de siste fire dansingene. Det er to grunner til det. Den første, som det er veldig beleilig å bruke som unnskyldning/forklaring ovenfor andre, er at jeg har en overbelastet akillessene. Dette kommer av en feilstilling i foten som jeg har hatt i flere år, kombinert med et økt aktivitetsnivå (trening og dansing). Den har murret i nesten et år, altså omtrent siden jeg begynte å ta dette med trening mer seriøst. Jeg har vært hos fysioterapeut med den, fått noen spesialsåler og beskjed om å hvile den. Hvis jeg begynner å få vondt, så skal aktiviteten umiddelbart opphøre. Helst skal jeg stoppe FØR den blir vond. Den har aldri supervond, jeg klarer alltid å gå på den, og halter sjelden. Men den murrer og klager, det kjenner jeg fort. Om jeg går langt på hardt underlag for eksempel, eller jogger, eller går mye i trapper, eller danser, eller tusen andre ting man gjerne gjør i hverdagen.

Dette er kjipt, men det er nok (hvis jeg skal være ærlig) ikke hovedgrunnen til at jeg stadig dropper dansinga. Hovedgrunnen er manglende mestringsfølelse. Det er to ting jeg sliter med: Balanse og kondisjon. Dårlig balanse gjør at jeg ikke klare å gjøre spins (spesielt low spin) i danser med noe særlig tempo (for meg er det høyt, men i boogie-sammenheng er det svært sakte). Jeg holder stadig på å ramle og kommer ut av det, selv om trinnene og resten av teknikken sitter.

Men hovedproblemet er dårlig kondisjon. Jeg klarer ikke å danse en hel dans, selv i slow-tempo. Jeg klarer ikke å danse tempo-øvelsene. Jeg sliter med oppvarminga, og er ofte så utkjørt av den at jeg ikke klarer å henge med når timen først skal starte. Klarte andre elever også sliter med tempo-treningen og slikt, men de har ingen problemer med å danse en hel dans. Jeg syns kondisjonen min har blitt verre dette semesteret, men tror det bare er fordi jeg gjør mer avanserte ting nå enn i begynnelsen. Og da blir man jo mer sliten, naturlig nok. Mange kunne nok pushet seg gjennom dette, men når det svimler for meg, pulsen dunker i hodet og svart-røde prikker farer gjennom synsfeltet mitt... Da klarer jeg ikke bare å bite tennene sammen. Astmaen gjør også at jeg blir sittende å gispe etter luft i flere minutter etterpå, med brystet som snører seg tett, tett sammen og panikken murrende i bakhodet. Jeg kan ikke bare ignorere det!

Jeg har ikke tenkt å gi meg med dans, for på Boogie 1 gikk dette relativt bra. Boogie 2 er bare for hardt for meg, foreløpig. Neste semester tenker jeg å prøve meg på West Coast. Musikken der er noen hakk roligere, så jeg håper jeg får til det bedre. Så går jeg heller tilbake til boogie senere en gang.

Utover dansingen er det ikke så mye fysisk aktivitet på meg. I dag gikk jeg en tur rundt i nabolaget her. I overkant av to kilometer, ble det, på rett under 25min. Ellers er det ikke mye trening å snakke om. Likevel går jeg stadig ned i vekt. Jeg måler vekta om morgenen, før jeg har spist eller drukket noe særlig, men etter å ha vært ordentlig på do. Vekta mi varierer nemlig voldsomt gjennom dagen, kan stige med så mye som 2,5kg mot kvelden. Så jeg prøver å være konsekvent. Det laveste jeg har målt i det siste var 104,2. Jeg går altså ned rett over en halvkilo i uka for tiden. Uten å gjøre stort for det. Antar det gir seg snart, men håper jeg kan bikke under 100kg først. Det har vært en drøm for meg lenge.

onsdag 2. oktober 2013

Andre slags turer

Jeg og mannen min har satt på planen vår at vi skal gå tur hver torsdag. Forrige uke gikk vi rundt Sognsvann. Det går litt saktere med han og den dårlige ryggen hans enn når jeg går turen alene (jeg jogger jo korte strekniger), men til gjengjeld er det veldig hyggelig å ha noen å gå sammen med. Vi skavler, ser på vannet og trærne og av og til gjør vi morsomme ting. Sånn som å sitte på en benk og se på endene, mens vi synger Andungen Kvakk-Kvakk-sangen i kor ("Kvaak, kvarak, kvakk-kvaaakk, kvaak, kvakk-kvaakk, kvaak...). Kanskje like greit at ingen andre enn endene så oss... :P

Jeg har også gått tur alene en gang: På mandag satt jeg hjemme på dagtid (arbeidsledig) og kjedet meg. Jeg så ut på det fine været, og tenkte at det er synn å sitte inne i så fint vær. Så jeg tok på meg en varm genser, kjørte til Furuset og gikk på oppdagelsestur for å forsøke å finne den såkalte Verdensparken som visst skal ligge der et sted. Jeg fant parken etter litt roting, og gikk rundt i den i en halvtimes tid. Det ble en fin tur.

Å gå ut på tur "fordi været er for fint til å sitte inne" gjør at jeg tenker at jeg holder på å bli som mine foreldre... Men det er nok ikke det værste man kan bli.

Så selv om jeg ikke trener på treningssenter for tiden, så er jeg likevel fysisk aktiv et par-tre ganger i uka. Jeg går tur og jeg danser. I tillegg har jeg mye bedre kosthold nå enn tidligere. Jeg spiser nemlig MYE mindre sjokolade enn før. Når mannen min er så flink til å holde kostholdet sitt på rett kjøl, så føler jeg ikke at jeg kan sabotere det med å ha masse godteri i huset. Jeg spiser fremdeles sjokkolade når jeg har lyst på det altså, jeg setter ingen hinder for meg selv.. Men siden vi spiser mye oftere nå enn vi gjorde før, så har jeg også et mye gjevnere blodsukker, og da får jeg faktisk ikke like mye lyst på noe godt.

Håper detter er en trend som varer, for jeg merker at jeg har godt av det. I dag morres viste vekta 107kg. Det er en halvkilo ned siden forrige uke, og to kilo ned siden for halvannen måned siden. Og det uten at jeg egentlig opplever at jeg gjør stort for det. Jeg driver ikke og sliter meg ihjel på treningsstudio, jeg driver ikke på noe vis og slanker meg. Og likevel ramler kiloene av, sånn litt etter litt. Fortsetter det slik, så kan jeg kanskje nå målet mitt om å komme meg under hundre om ikke så alt for mange måneder.


Oppturer og nedturer

Jeg danser fremdeles hver mandag i to timer. I tillegg deltar jeg på annen danse-relatert aktivitet. Forrige tirsdag var jeg på et utested med danse-folk fra Bårdar. Ble mest å sitte å se på, fordi jeg ikke danser Lindy Hop, men fikk danset litt også. I dag skal jeg på sosialdans med OSI, det samme jeg var på første uken jeg begynte. Den gangen var det kjempegøy, håper det blir like artig denne gangen.

Neste mandag er første kursgang på Boogie Woogie 2, altså er jeg ferdig med Boogie Woogie 1 (10 timers kurs). Deretter er det dansefest med OSI på tirsdag, og neste helg skal jeg på et helgelangt boogie-seminar som heter Oslo Swing Fever, med kurs på dagtid og fest på kvelden. I det hele tatt blir det mye dansing fremover, og jeg stortrives!

Klart, dansekurset er ikke alltid like morsomt. Forrige mandag var faktisk skikkelig kjip. Vi skulle lære en tur som heter klassika. Den involverer å snurre en-og-en-halv gang rundt på temmelig kort tid. Og ikke som en piruett altså, men hvor man "går" rundt (en halv runde for hvert steg). Og jeg fikk det bare IKKE til. Vi startet med at alle jentene skulle gjøre det, uten partner. Vi snurret, og da jeg for åttende gang endte opp motsatt vei av alle de andre, så følte jeg meg veldig lite flink. Et par av de andre la merke til at jeg slet, og forsøkte å hjelpe meg. Det var veldig hyggelig av dem, men jeg fikk det ikke til noe særlig bra med deres hjelp heller. Og det understreket liksom bare ovenfor alle hvor lite flink jeg var.

Jeg var allerede nedstemt etter denne øvelsen, og det ble ikke bedre da vi gikk sammen i par. Jeg kjempet som best jeg kunne med å bite tennene sammen og holde ut, men til slutt klarte jeg det ikke lengre. Jeg ville ikke at folk skulle se meg gråte, så jeg sprang ut av timen og gikk til garderobene. Og så gråt jeg i ti minutter. Det som svei mest var ikke det at jeg ikke fikk det til, men at alle andre så ut til å klare det. Jeg hater å være dårligst. Jeg kan godt slite med å klare ting, så lenge andre i rommet sliter med det samme. Men nivå-forskjellene gjorde at dette føltes mer som gymtimene på ungdomsskolen, og ikke noe jeg hadde blitt med på frivillig.

Da jeg hadde tatt meg sammen, og blitt litt mindre rød i ansiktet og øynene, gikk jeg tilbake til timen. Jeg sa unnskyld til partneren jeg hadde løpt fra, og forsøkte å fortsette timen. I mine øyne gjør akkurat dette meg litt mer voksen enn den sippete fjortisen jeg følte meg som. Jeg hadde jo lyst til å gi opp og aldri danse igjen, men nektet meg selv å gjøre det. Vi fortsatte å øve, jeg fikk hjelp av en av instruktørene, men det hjalp ikke noe videre. Jeg fikk det ikke til, og tårene begynte å trille igjen. Denne gangen ble jeg stående, og fortsatte timen, selv om jeg syns det var veldig ubehagelig.

Jeg brukte en ettermiddag her hjemme på å se på videoer av klassika og øve på å snurre og få stegene riktig. Etter hvert klarte jeg det når jeg gjorde det sakte, men ikke når det skulle bli danse-tempo på det. Når det første som skjedde i begynnelsen av neste time (sist mandag) var at vi skulle repetere klassika, så bannet jeg derfor stygt inni meg. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få det til denne gangen heller.

Øvingen hjemme hadde tydeligvis hjulpet, for øvelsene uten partner klarte jeg på første forsøk. Ikke et snev av problemene jeg hadde hatt sist. Plutselig var dette noe jeg mestret, noe som var morsomt. Når vi skulle gå sammen med partner klarte jeg også å gjøre klassikaen nogen lunde riktig, men bare hvis jeg konsentrerte meg om det. Altså klarte jeg det ikke hvis jeg lot være å tenke og bare fulgte partneren, men jeg klarte det hvis jeg visste hva som kom og rakk å forberede meg mentalt på det. Ergo klarte jeg klassika med partner omtrent 50% av gangene, som er en MASSIV forbedring fra sist.

Jeg begynte å rote mye mer da de satt på raskere musikk, rett og slett fordi denne turen ikke "sitter i kroppen" enda. I "muskelminnet" som disse danserne snakker om. Så kom den instruktøren jeg har snakket om i tidligere innlegg og danset med meg.... Og da klarte jeg det! Jeg fikk også mulighet til å danse med den andre instruktøren (han som egentlig er instruktør på boogie 1). Jeg fikk inntrykk av at han testet meg fordi han roterte meg gjennom de fleste av turene vi har lært. Jeg fikk inntrykk av at jeg besto, også. :)

Og appropos han flinke fyren som jeg tidligere har hatt en crush på: Det begynner heldigvis å gi seg nå. Delvis fordi jeg har snakket mer med han og dama hans, og de er veldig trivelige folk begge to. Så han er ikke lenger en tilfeldig fremmed man legger merke til i forbifarten, men et faktisk menneske som jeg etter hvert kan anse som en bekjent. Delvis fordi jeg har lagt merke til at han er akkurat like hyggelig og sjarmerende og pedagogisk med alle andre han danser med også. Det er altså ikke noe speselt med meg, han bare ER sånn. Det er godt med en crush av og til, men det er godt når det begynner å roe seg også. Det blir enklere å være rundt han, enklere å puste når han er i rommet, og mye, mye enklere å danse med han. Dessuten føler jeg meg mindre som en creepy stalker. Og det tror jeg også er bra.

onsdag 18. september 2013

Danse-endorfiner og en liten crush

Danser fremdeles boogie woogie, hver mandag fra åtte til ti. Det er fremdeles vanskelig, men stadig mer awesome. I går var tredje kursdagen, og endelig begynner jeg å få til ting. Det er veldig motiverende og gøy. Kjenner at jeg er skikkelig "høy" på dansing når jeg går derfra. Herlig!

Han utrolig flinke fyren, som er en av instruktørene på et høyere nivå og som jeg danset med på fridansen for et par uker siden... Yeah, jeg driver og får en slags crush på han. Han dukket nemlig opp på kurset mitt i går, som med-instruktør. Før kurset startet danset folk fritt i noen minutter. Jeg hadde akkurat fortalt om han til en annen jente der, da han kom og ba meg opp. Jeg fikk hjertet i halsen, og beina stokket seg totalt, men han er fremdeles like sinnsykt god til å føre og herlig å danse med.

Da vi skulle gå sammen i par, og jentene skulle by opp, gikk jeg bort til han. Jeg var slettes ikke den forreste av jente, heller blant de siste til å by opp noen, og han var visst bare glad for at noen turde. Igjen danset vi, igjen ble jeg mentalt/emosjonelt "swept off my feet". Senere på kvelden, da vi hadde rotert rundt til der vi startet, så sa jeg til han at det er bra han har dame, for med det smilet og den dansingen så ville han vært livsfarlig ellers. Jeg hørte han si til dama si senere at det var et av de beste komplimentene han hadde fått for dansingen sin noen gang. Og det er jo bra.

Jeg prøver å balansere "noob som ser opp til de flinke" og "fangirl", slik at jeg ikke sklir over i "slitsom stalker". Det blir bare fryktelig kleint, for alle parter.

Jeg anerkjenner at jeg har en crush, men vi har omtrent ikke snakket sammen. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvem han er, vet knapt nok navnet hans. Så dette er litt som å ha en crush på noen du har sett på bussen, bare med sporadisk fysisk kontakt i tillegg.

Egentlig syns jeg det er litt koselig å ha en crush. Det er så totalt annerledes fra forelskelser og andre slike seriøse følelser, og jeg vet nøyaktig hvor flyktig og overfladisk dette er. Og hvis dette kan få meg enda mer motivert til å danse, så er det desto bedre.

Jeg gleder meg til neste mandag allerede. (Han skal være med-instruktør da også.)

torsdag 5. september 2013

....for du er så lenge død.


"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

Som jeg nevnte i forrige innlegg så har jeg begynt å danse, og første kurskveld ga svært lite mestrinsfølelse og glede. Jeg var i tvil om dette over hodet var noe vits.

Heldigvis, får man vel si, er jeg arbeidsledig. Det gjør at jeg kjeder meg en del for tiden, og trenger noe å fylle dagene med. Jeg hadde sett på Facebook at OSI Dans skulle ha sosialdans i kveld. Altså en kveld med swingmusikk åpen for alle nivåer, uten strukturert undervisning. Jeg visste at å dra ville være lurt. Jeg trengte å få repetert det jeg lærte på mandag, og jeg hadde lyst til å se hvordan flinke folk danser. Desverre hadde jeg ikke spesielt lyst til å dra, fordi jeg var temmelig sikker på at det ville bli det samme som på mandag: Mye kløning, og lite morro.

Så feil kan man altså ta. Jeg grep dagen, tok en sjanse, og kom meg av gårde på sosialdans. Og jeg har ikke smilt så mye på lange tider. Og ledd, og hylt, og smilt meg. Og klønet, selvsagt, og svettet og rotet med trinn. Men det var så gøy! Maken til inkluderende miljø skal man lete lenge etter, tror jeg. Jeg var nesten på gråten et par ganger, så glad ble jeg over måten folk behandlet meg på.

Jeg var redd for at alle skulle være superflinke, og meg den eneste nye. Den første jeg kom i prat med da jeg kom inn, var en fyr som het Thomas som aldri hadde danset noe før han ble med på rock step kurset i går. Altså like grønn som meg. Da pustet jeg lettet ut. Han forsøkte å vise meg rock step grunntrinnene, og jeg klarte ikke helt å vise han boogie-grunntrinnene. Det var utrolig hyggelig å ha noen å snakke med som også var helt ny og ikke kjente noen. Dessuten var han kjekk, så jeg følte meg smigret (skal ikke mye til, jeg vet..).

Jeg var redd for at ingen ville danse med meg, men en annen relativt ny person ba meg opp kort tid etter at jeg ankom. Han hadde danset mer enn meg, men var ikke superflink i boogie han heller... Men jeg fikk repetert grunntrinnene hvertfall.¨Deretter kom det et skred av middels flinke og spuperflinke menn som alle ba meg opp. Jeg hadde nesten ikke tid til å trekke pusten, tørke svettet og drikke noe, og måtte av og til si nei fordi jeg trengte tid til å komme meg igjen. Heldigvis ble ingen snurt over det (så det ut til), men de kom tilbake og spurte igjen ved neste dans. 

En av de første som danset med meg var en av instruktørene. Han repeterte grunntrinnene med meg, og gikk gjennom ting jeg BURDE ha lært forrige mandag (sugar push, blant annet) som jeg aldri hadde fått til helt da. Med hans hjelp, begynte en del av det helt grunnleggende å sitte... I hvertfall godt nok til at jeg klarte å danse en del, og ikke bare stokke beina og se forvirret ut. Det føltes veldig bra. Etter dette fikk jeg en svært bratt læringskurve, og partner etter partner introduserte meg for nye og morsomme ting.

Den virkelig store opplevelsen sto en annen instruktør for. Husker ikke hva han heter, men han var høy, ganske muskuløs og skallet. For det første var han supergod til å føre. For det andre var han svært pedagogisk og flink til å si og gjøre de rette tingene på rett tid. Der de andre gutta holdt i meg og forsiktig ledet meg rundt (*kremt* forsøkte å lede, heller... jeg er ikke så god til å følge...), så tok denne fyren virkelig tak i meg. Jeg følte meg omsluttet av han, selv når han bare hadde tak i den ene hånda mi. Han var bestemt, tydelig og ga ikke noe rom for at jeg skulle kunne bestemme noe. 

Vi startet ganske grunnleggende, og så gjorde han vanskeligere og vanskeligere ting. Vi beveget oss også ganske mye rundt på gulvet, fordi han mente det var en bra måte å lære grunnsteg på. Jeg gjorde turer jeg aldri hverken har prøvd eller sett før, og svært mye av det fungerte. Selvsagt var det milevidt fra perfekt, og jeg kom ut av trinnene av og til, men det spillte ingen rolle for meg. Bare det å føle at jeg fikk til noe var så fantasisk.

Jeg var redd for at folk som sosialdansen bare danset andre swingdanser enn boogie woogie. Og joda, svært mange danset rock step. Men det var greit, for en del folk danser flere danser. Og folk var generelt svært villige til å lære bort. Så nå kan jeg det grunnleggende i rock step også. Det var også flere der som jeg kjente igjen fra mandagens boogie-kurs, og det var lett å komme i prat med folk. 

Jeg var redd for at jeg skulle føle meg enda mer mislykket, klønete og utilpass etter sosialdansen. Jeg var red for å få bekreftet hvor lite flink jeg er til praktiske ting og bli enda mindre motivert til å prøve igjen. I stedet fikk jeg masse komplimenter fra disse superflinke mannfolkene. De mente jeg fikk til mye til å være så ny. At jeg hadde god rytmefølelse. At jeg hadde bevegelsene og følelsen for dansen inne. At jeg lærte fort og at jeg kom til å bli flink veldig kjapt. Jeg mente at jeg fikk til så mye fordi de var så flinke til å føre, men det mente de ikke stemte. Det var visst ikke alle nybegynnere som fikk til det jeg får til. 

Det er veldig lett for meg å avskrive komplimenter. Tenke at de bare sier det for å være snille, eller fordi de vil jeg skal fortsette på kurs, eller fordi de er sosialt forpliktet til det... Men når så mange, fra så ulike kanter og ulikt ferdighetsnivå, kom med kompliment etter kompliment... Ja, da er det vanskelig å avfeie dem alle. Komplimentene ble i stedet til en bekreftelse på det mestringsfølelsen min allerede hadde fortalt meg: Jeg kan få til dette! 

Jeg gleder meg masse til førstkommende mandag. Og jeg gleder meg enda mer til neste sosialdans. Dette er gøy!

P.S. Memmo til meg selv: Neste gang bør jeg ha med et ekstra klesskift (man blir gjennomsvett veldig fort), en ekstra vannflaske (drakk over en liter på halvannen time i dag) og mer astmamedisin (lungene mine syns ikke dette er så gøy enda, nemlig).

P.P.S. Nå har jeg fryst medlemsskapet mitt hos Elixia og begynt hos SiO i stedet. Å betale to steder jeg ikke gå er helt uaktuelt. Det får holde med ett. Og SiO må jeg ha for å kunne komme meg inn der vi danser, så det var et enkelt valg.

Dans, dans så lenge du lever...

"Dans, dans så lenge du lever, for du er så lenge død."
Dette er et sitat fra Hilda Winter sin bok "Elskede fiende" som jeg syns passet her. I boka er det ment litt sånn carpe diem-aktig. Altså at man bør leve livet mens man kan. Jeg velger å bruke det bittelitt mer bokstavelig her.

For jeg har begynt å danse. :)

En venn av en venn av meg skulle på en gratis introduksjon til lindy hop for halvannen uke siden. Det har jeg hatt lyst til å prøve, så jeg overtalte et par kompiser til å bli med og vi dro dit hele gjengen. Det var ikke lett, men det var interessant og gøy og minnet meg på at jeg egentlig er veldig glad i dans. Bårdar har lindy-kurs på tirsdager, og da er jeg vanligvis opptatt, men heldigvis var det ei dame der som tipset meg om noe som heter OSI Dans. De har ulike swing-kurs andre dager i uka.

Jeg sjekket ut hjemmesidene deres, og så at de kjøte boogie woogie 1 på mandager, og det meldte jeg meg på. Nå er ikke jeg student, så jeg måtte vente litt med å slippe gjennom nåløyet (de kan bar ha en liten andel ikke-studenter, siden det er en studentforening), men heldigvis fikk jeg plass. Første kursdag var nå på mandag, og sjelden har jeg vel følt meg så ugrasiøs, klønete og uflink. Bare grunnstegene var vanskelige nok, med min koordinasjonsevne, men når vi også skulle gjøre ting med armene og bevege oss rundt OG interagere med partneren... Vel, da stokket ting seg svært fort.

Jeg gikk derfra og følte meg som en blanding av "deer in headlights" og bambi på isen. Skremt, klønete og egentlig ganske ydmyket. Det hjalp jo ikke på selvfølelsen at mange av de som var der hadde tatt kurset før, og dermed var mye flinkere enn meg.. Selv om det nok er lurt å ha noen erfarne innimellom, så ikke absoutt alle kløner like mye og man kan lære av hverandre.

Jeg dro derfra med svært liten mestringsfølelse, overbevist om at jeg aldri kom til å få til noe som helst og at jeg var den dårligste til å danse av alle....
*fortsetter i neste blogginnlegg* :P

Enda en tur, uka etter

Jeg gikk rundt Sognsvann igjen, uka etter forrige innlegg. Altså rundt den 15. august. Trodde jeg hadde skrevet om det, men tydelig vis ikke.

Jeg holdt like bra eller litt bedre tempo, men mystisk nok klarte ruta å bli nesten en kilometer kortere på en uke. Jeg gikk nøyaktig samme rute, så jeg mistenker at det er Runkeeper som er unøyaktig. Hmf.

torsdag 8. august 2013

Første gang rundt Sognsvann

For et par dager siden gikk jeg rundt Sognsvann. Dette er en tur flere jeg kjenner har snakket om, og litt googling viste at den ikke var noe særlig lengre enn turen jeg og mannen min gikk sist helg. Så denne turen bestemte jeg meg for å ta.

Det regnet enormt mye den formiddagen, og jeg holdt nesten på å ombestemme meg. Men heldigvis ble det oppholds i det jeg satt meg i bilen, så jeg bestemte meg for å prøve. Været var varmt nok til at litt regn uansett ikke ville gjøre noe skade. Heldigvis holdt oppholdsværet seg mesteparten av turen. Bare de siste 800 meterne begynte det å dryppe litt, og himmelen ventet med å virkelig åpne seg til jeg satt i bilen igjen. Flaks!

Jeg brukte en app som heter RunKeeper når jeg gikk. De fleste aktivitetene mine der er satt til private, så det bare er meg som ser dem, men jeg åpnet opp akkurat denne. Så kan dere se hvordan resultatet av å følge en tur med RunKeeper ser ut: Link til turen rundt Sognsvann Det jeg liker spesielt godt med RunKeeper er at den snakker til deg underveis (hvis du vil, det kan skrus av), og forteller deg med gjevne mellomrom hvor langt du har gått, hvor raskt du går, hvor lenge du har gått og så videre. Jeg syns det er veldig motiverende, og liker å for eksempel følge med på hvor fort jeg går. RunKeeper kan også brukes når man gjør andre aktiviteter, som jogging, sykling og lignende. Den kan også eksportere aktivitetene dine til sosiale medier, eller til andre apper som for eksempel ShapeUp (en kaloritelle-app som jeg digger).

Jeg brukte omtrent en time på å gå rundt Sognsvann. Jeg tok ingen pauser (pausen på RunKeeper er fordi jeg testet funksjonen), og gikk fort nok til å holde varmen men ikke så fort at jeg ikke kunne holdt en samtale gående. Omtrent halvveis begynte jeg å merke tendenser til et gnagsår under foten, og vel tilbake i bilen så jeg at jeg hadde fått en vannblemme. Det gjorde bilkjøringen litt vanskeligere, men jeg kom meg hjem.

Denne turen har vist meg at jeg trenger ordentlige joggesko som jeg kan bruke utendørs. Jeg har joggesko til bruk inne i gruppetreninger, f.eks. dans eller aerobic, men disse bør ikke brukes ute i søla. Neste gang, hvis jeg har ordentlige sko innen da, så skal jeg prøve å jogge i intervaler. Turen tok meg bare en time, tross alt, og jeg var langt fra utslitt da jeg var ferdig. Så det viser at jeg har mye rom for å pushe meg selv.

Jeg lurer også på om det er noen tilsvarende turstier/veier i området her jeg bor. Det hadde vært enklere å bare gå/kjøre et kort stykke enn å kjøre helt opp til Sognsvann for å gå på tur.

søndag 4. august 2013

Tur med mannen min

I dag gikk jeg og mannen min tur.

Han har slitt med prolaps og tilhørende nervesmerter i beinet siden i vinter, men holder sakte på å bli bedre. Tidligere var bare det å gå til postkassen helt uaktuelt. I dag gikk vi ca 4,7km. Det er fremgang, det!

Vi gikk i et bedagelig tempo med maaange pauser, noe annet var ikke mulig med smertene hans. Så av de to timene vi brukte på turen var kanskje bare en time faktisk bevegelse. Men likevel er dette et veldig stort steg i riktig retning.

Jeg tracket bevegelsene våre med en app som heter RunKeeper. Den er veldig bra. Forteller deg hvor langt du har gått, gjennomsnittshastighet, kart over ruta og mye mer. Den påstår at jeg har forbrent 450 kalorier på turen. (Jeg mistenker at softisen vi spiste på en av de siste stoppene våre veier litt opp for det... :P )

Det var en fin tur. Sol og varmt nok, men akkurat nok vind til å gjøre det tålelig. Litt for mye mygg og fluer og klegg, men så lenge vi holdt oss i bevegelse så merket vi ikke stort til dem.

torsdag 11. juli 2013

Mer vekt

Mer vekt! Ikke på kroppen, altså, men på vektstanga. :) I dag klarte jeg 40kg i knebøy, med 5 repetisjoner. Altså det dobbelte av det jeg tok sist! Yay!!

Jeg tok også 50kg i markløft, men jeg var veldig usikker på teknikken min. Kan hende at jeg bør gå ned til 40 eller 30kg og fokusere på riktig løfte-teknikk. Er redd for at jeg bruker ryggen for mye, når jeg burde løfte med beina... Men beina var ganske gåene etter knebøyene.

Jeg klarer fremdeles ikke 20kg opp og ned i armene, hverken på det ene eller det andre viset. Så jeg trener nedtrekk i maskin (27,5kg, men maskiner er lettere enn frie vekter) og brystmuskler liggende på ryggen med to 4kg manualer. Bør finne på noe annet for overkroppen snart, noe med frie vekter, men mangler inspirasjon. Noen forslag?

søndag 30. juni 2013

Måling og veiing

For å kunne bevistgjøre megselv på hvordan kroppen min endrer seg så har jeg nå tatt mål av meg selv. Det kan virke veldig selvutleverende å publisere dem her, men for å være ærlig: Ingen av de som leser denne bloggen er så kritiske mot meg som det jeg er mot meg selv. Dermed er det ingen grunn til å ikke publisere dem. Dessuten er bloggen et praktisk sted å oppbevare dem, så de ikke forsvinner.

I dag morren da jeg veide meg viste vekta 111kg. For en ukes tid siden viste den 114. Helgen som var, var jeg med på å arrangere Arcon, norges største spillfestival. Det besto av mye løping i lange ganger, lite tid til mat og lite søvn. Når man bruker mer energi enn man tar inn, så går man ned i vekt. Nå er ikke akkurat slik jeg gjorde det en fremgangsmåte jeg vil anbefale, ei heller var det noe jeg gikk inn for. Men det var en grei bieffekt.

En måned tidligere var vekta på 110,5. Dette beviser at vekta mi svinger en del, og at 3-4 kg ikke er noe å rope hurra over. Derfor er kanskje mål bedre å forholde seg til. Nå gjorde jeg disse målene i dag selv, så de er kanskje ikke helt presise.

For litt over 1,5 år siden (6. januar 2012) hjalp en venninne (den tidligere nevnte Veronica) meg å ta mål av meg. (Takk, Gmail, for at du har uendelig lagringskapasitet og en fin søkefunksjon.) Den gang var målene som følger:
Midje: 104,5 cm
Hofter/rumpe: 136,5 cm
Bryst (med BH): 113 cm


Mine nåværende mål:
Midje: Ca 105cm.
Hofter/rumpe: 130cm.
Bryst (uten BH): 111cm.
Overarm: 43cm.

Jeg ser altså at midje- og brystmål har forblidt omtrent det samme, mens jeg har blitt 6,5cm smalere over rumpa. Med mindre jeg har målt feil, som jo er fullt mulig... Men 6 cm er MYE feil, i så fall. Jeg velger heller å tro at alle knebøyene jeg har tatt det siste året har hatt effekt, og at jeg kanskje har gått ned noen kilo i vekt. Det er trivligere slik. :)


Jeg har alltid vært tjukk. Inni meg.

Et par av mine venninner (der i blant Veronica) anbefalte meg den nye treningsbloggen til Ida Jackson, Legg fra deg kaka og løp. Og akkurat som alt annet den dama skriver, så er også denne bloggen fenomenalt underholdende og interessant å lese. Hun har evnen til å ta ting på kornet, til å plukke tanker ut av hodet mitt og formulere dem på en slik måte som jeg aldri får til. Eventuelt så har hun bare en del av de samme tankene og opplevelsene som jeg har hatt... Jeg tror jeg foretrekker den forklaringen fremfor tankelesing. :P

Jeg anbefaler egentlig å lese bloggen hennes fra starten av, for hun har allerede tatt opp mye viktig og skrevet mye bra. Et av innleggene jeg spesielt likte var det hvor hun snakker om å ikke gi opp. Jeg har hatt ambisjoner om å trene gjevnlig, men har så langt ikke klart det i mer enn noen uker av gangen. Jeg feiler stadig vekk. Men det betyr ikke at jeg burde gi opp. Og det skal jeg ikke heller.

Hun har også skrevet en lang og god motivasjonsliste over hvorfor hun vil gå ned i vekt og få en sunnere livsstil. Den overlapper i stor grad med mine egne motivasjoner. Jeg har nok mindre dødsangst, og kanskje mindre angst generelt. Og det er ikke fullt så mye hjertetrøbbel og kolesterolproblemer i slekta mi. Til gjengjeld er jeg astmatiker, og har vært astmatiker hele livet. Lavere vekt og bedre kondisjon har potensiale til å gjøre astmaen min mye bedre.

Jeg har også pollenallergi, og denne kombinasjonen av allergi og astma pleier å slå meg helt ut på vårparten og langt utover sommeren. Denne våren har vært den beste jeg har hatt. Mye er nok takket være at jeg byttet allergimedisiner i fjor, og gikk til en spesialist som sa jeg ikke skulle være redd for å trappe opp på astmamedisinene hvis jeg følte jeg trengte det. Jeg kjenner kroppen min best, sa han, og det var veldig frigjørende (jeg mangler en god oversettelse for ordet "empowering" her). Men noe er også kaaanskje takket være at jeg faktisk at trent litt det siste året. Ikke mye, men nok til å gi et lite utslag på kondisjonen min. Jeg blir ikke FULLT så anpusten når jeg går opp trapper lengre. Og det er bra.

Så Ida Jackson har skrevet mye bra, altså, men det er hennes nyeste innlegg som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Hun snakker om hvordan hun har gått ned i vekt men fremdeles føler seg feit. Hun har endrede BMI-tall, bilder og klesstørrelser som beviser at hun HAR gått ned i vekt. Men inni seg føler hun seg likedan. Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har alltid følt meg tjukk. Helt fra før jeg var i tenårene, når venninnene mine kom inn i SEGA-bukser og klær fra Vero Moda og jeg ikke lenger gjorde det. Og om jeg fikk dem på meg, så så jeg hvertfall ikke spesielt bra ut i dem. Jeg var jo så tjukk.

Så inspirert av Ida Jackson som har postet et tenåringsbilde av seg selv, så har jeg også bladd i gamle album. Min barndom, frem til konfirmasjonen, er nemlig temmelig godt dokumentert i et babyalbum som min mor lagde til meg. Konklusjonen av denne selvgranskningen er som følger: Jeg hadde en kort periode i 10-11års alderen (altså 1995-1996) der jeg var litt overvektig. Jeg tror dette er når følelsen av å være tjukk stammer fra.

Dette var helt på slutten av barneskolen, en periode som var den verste i mitt liv. Jeg ble mobbet, utfryst, hadde det helt jævlig på skolen og temmelig kjipt på fritiden. Jeg hadde ingen venner, ingen gjevnaldrende jeg kunne stole på. Jeg har dagboka mi fra slutten av denne tiden (jeg var svært filosofisk :P ), og et av innleggene begynner "I dag sluttet min barndom." Dette er dagen jeg virkelig innser hvor utenfor jeg er og hvor mye av ungdomslivet jeg går glipp av. Jeg følte meg altså som en komplett outsider.

Jeg husker at moren min tilbød meg å skifte skole på vinteren i syvende klasse, hun så hvor kjipt jeg hadde det. Men det eneste alternativet var skolen i nabobygda. Elevene fra min skole og naboskolen ble uansett sendt til samme ungdomsskole, så det ville bare gå et halvår før jeg kom til å være tilbake i samme miljø igjen. Så jeg ville ikke skifte skole, jeg så ikke vitsen. Å ha det jævlig er temmelig idelle forutsetninger for å legge på seg eller få andre psykiske problemer. Slik som lavt selvbilde og skakkjørt ide om hvordan man ser ut.

Dette var også en periode der kroppen min forberedte seg på puberteten, men før jeg faktisk hadde begynt å vokse meg høyere. Så, sommeren mellom 6. og 7. klasse, strakk jeg meg 10cm på et halvår uten å legge på meg nevneverdig. Så da var jeg plutselig ikke overvektig lengre. Men det skjønte ikke jeg. Det selvbildet som hadde formet seg gjennom barneårene hadde satt seg. Jeg var tjukk og stygg, og visste det.

Etter dette kom jeg i puberteten, og fikk en annen kroppsfasong enn mange gjevnaldrende. Selv på ungdomsskolen, der jeg sakte men sikkert fikk det bedre sosialt, så omgikkes jeg med folk som enten var svært, svært tynne eller faktisk syke. Jeg forsto ikke da at å sammenligne seg med dem var dumt, men jeg skjønner det nå. Det var altså ikke noe særlig galt med meg. Ikke i den grad som selvbildet mitt forsøkte å påstå.

Jeg har nå bladd gjennom et par gamle album og tatt bilde (med mobilen) av alle bildene av meg. Disse skal jeg legge over på PCen, og et par skal lastes opp her. De publiseres for å bevise ovenfor megselv og andre (mest megselv) at jeg har ikke ALLTID vært tjukk. Å være tjukk er ikke en tilstand, det er en innstilling og en tilvenningssak. Hvis jeg en gang ikke var tjukk, så betyr det at jeg en dag kan komme meg tilbake dit. Og da er det jo hvertfall ingen grunn til å gi opp!



Edit: 1 times tid senere.

Her er bildene jeg ville publisere. Jeg har svært få bilder av meg i alderen 8 til 14, men dette er i hvertfall bilder fra slutten av ungdomsskole-tiden min og begynnelsen av videregående. En periode hvor jeg selvbildet mitt hadde grodd fast og jeg var helt sikker på at jeg var tjukk. Dette selvbildet som har fulgt meg inn i voksenlivet. Og selv om det nå er et medisinsk faktum at jeg er tjukk, så innser jeg etter all denne gravingen at hvordan man FØLER SEG har svært lite å gjøre med fysiske fakta. Når jeg blir tynnere ønsker jeg ikke lenger å føle meg tjukk. Det er nemlig temmelig kjipt.

Disse er fra sommeren 2000. Jeg er 15, og på ferie i Danmark. Jeg har en temmelig dårlig kroppsholdning, og bulkete knær, men er IKKE tjukk. Bare se på de overarmene! Og kragebeina! Ikke. Tjukk. Faktisk.

   

Det første her er fra høsten 2000. Hadde det bra sosialt, men følte meg veldig tjukk sammenlignet med venninnene mine (den ene veldig tynn, den andre svært syk). Se på meg. Jeg ser ut som en fuckings ALV eller noe ut av en manga. Hodet er min største kroppsdel. Veldig, veldig langt fra tjukk. Tynn, faktisk. Litt for tynn.


Disse er fra noen år senere, høsten 2003. Jeg flytter hjem fra Frankrike etter å ha bodd der i to år. Jeg var 17, snart 18. Her kjenner jeg igjen den personen jeg har blitt. Her følte jeg meg tjukk. Jeg var ikke lenger så tynn som jeg var i 10. klasse, men jeg vil påstå at jeg er ganske normalvektig her, men i temmelig dårlig fysisk form (kondisjon og styrke og sånt). Ser i hvertfall slik ut. Jeg visste det bare ikke da.


Frie vekter

Inspirert av en venninne og de enorme mengdene kilo hun snakker om å løfte, så forsøkte jeg meg på frie vekter i dag. Og med "frie vekter" så mener jeg en fuckings stor stang som ALENE veier 20kg, og som hviler på et sånt stativ hvor man kan lempe på den mer vekter. Sånn som store, beefy mannfolk har over skuldrene eller løfter over hodet. Både på TV og på treningsstudioene. Dette er skummelt, fordi jeg føler meg så milevis langt unna dem. Jeg tenker at det er vanskelig, for tungt, at jeg er for tjukk og at jeg vil bli ledd av.

Men jeg vet også at trening med frie vekter, det være seg manualer eller vektstang, er bedre for kroppen enn trening på maskiner. Man må jobbe med å stabilisere vektene, som betyr at flere muskler jobber. Men kan bevege seg på den måten som fungerer best for seg, i stedet for å bli tvunget inn i en gitt bane av en maskin som trolig ikke er innstilt for deg uansett. Og det ser utrolig kult og tøft ut. Og vanskelig.

Det var ikke vanskelig. Først forsøkte jeg meg med en stang som gikk på en bane, opp og ned, og som ikke veide noe særlig i seg selv (kanskje 5kg, men ikke mer). Men det at man ikke trengte å løfte selve stanga, og at den hang fast i en vertikal bane, var jo nesten som en maskin uansett. Så etter en omgang (10 repetisjoner) med 10kg i knebøy og en ny omgang med 15kg, så tenkte jeg at 20kg kanskje ikke var så umulig likevel.

Når den ene frie vektstanga på Elixia Lillestrøm ble ledig, gikk jeg bort til den og forsøkte å løfte den. Først tok jeg knebøy med stanga på nakken, deretter forsøkte jeg meg på markløft. Selve stanga veier, som sagt, 20kg. Jeg har tatt knebøy med 10kg på nakken før, med en kortere, tynnere vektstang. Og det var jævlig. Dette var overraskende nok mye mindre jævlig. Jeg måtte jobbe for å holde den lange stanga stabilisert, og jeg klarte ikke å gå så dypt som jeg burde. Men jeg tok 10 repetisjoner. Med 20 kg. Etter å allerede ha tatt 20 repetisjoner tidligere, med den stanga i fast bane. Ok, det var litt kjipt å bare løfte rundt på en tom stang uten vekter på. Men neste gang skal jeg prøve 25kg, og kanskje 30. Jeg TRENGER ikke å ta 3 sett med 10 repetisjoner hver gang. Om jeg så vidt klarer 2-3 sett med 6 repetisjoner, så vil jeg være fornøyd med det. Det er på max. styrke at man bygger mest muskler.

Hver gang jeg tar markløft tenker jeg på at det er som å løfte tunge handleposer opp fra gulvet. Og det har jeg jo gjort masse. Markløft høres skummelt å vanskelig ut. Men å bære handleposer er noe jeg vet jeg klarer. Etter suksessen med knebøy, så lempet jeg vektstanga ned på gulvet. Jeg var smånervøs for å ikke få den opp igjen, men det var virkelig ikke et problem. Tre repetisjoner senere, og jeg innså at 20kg var for lett. Så jeg la på 5kg på hver side. Tynne, små, pingle-vekter, på den store, tjukke stanga. Tre repetisjoner til, og jeg syns fremdeles ikke det er så fryktelig vanskelig. 10kg på hver side, og vektstanga så mye mindre pinglete ut. Jeg klarte å ta tre markløft til, før lårene mine mente at jeg hadde pinet dem nok. Jeg løftet stanga opp på stativet igjen, alle 40 kiloene, og erklærte mitt første forsøk på frie vekter en suksess.

Etter en del av de andre styrkeøvelsene jeg fikk av fysioterapauten min dro jeg hjem. Jeg var strålende fornøyd og stolt av meg selv. 40kg markøft, 20kg knebøy. Og jeg kjente at dette ikke er det tyngste jeg kan løfte. Neste gang skal jeg legge på mer. Å bli positivt overrakset av hvor mye jeg klarer er utrolig motiverende. Dette er gøy! :D

torsdag 13. juni 2013

Gjete katter i Frognerparken

I går var jeg i Frognerparken med ca. 75 barn rundt 10 års-alderen. Min gruppe (på ca 30) ble ledet av min kollega, som ikke helt hadde skjønt dette med at personen forran må gå veldig sakte for at de bak skal henge med. Resultatet ble at jeg (og elevene som var bakerst sammen med meg) gikk i max tempo og til tider måtte småløpe for å holde tritt med fronten.

Dette holdt vi på med i godt over tre timer. Vi gikk i superhøyt tempo fra Majorstua t-bane til Frognerparkens port, deretter småsprang vi gjennom parken, opp til monolitten og videre bort til den sirkel-statuen. Så gikk vi samme vei tilbake. Vi satt i ro i en vidunderlig halvtime og spiste lunsj, deretter var det i høyt tempo tilbake til Majorstua og videre hjem.

Jeg er sikker på at tempoet ikke var tenkt å være så høyt. Mye har det å gjøre med hvordan en flokk små mennesker som går i lang rekke fungerer (også kjent som trekkspill-effekten), og litt har det å gjøre med min dårlige kondis som gjør at jeg nok oppfatter som høyt et tempo som for enkelte er normalt.  Jeg skriver dette dagen etterpå, og har fremdeles ømme føtter. Ikke noe tvil om at dette var god trening, i hvertfall.

mandag 10. juni 2013

Og enda en

*peker nedover*
What she said. :P
(Link til forklaring, se nederst i det innlegget.)

En til

Enda en post, så ting skal bli riktig. Sjekk slutten av dette innlegget hvis du er forvirret.

Blogg? Åja! Pokker...

Kjære treningsbloggen min

Jeg har en god og en dårlig nyhet.
Den dårlige nyheten er at jeg har glemt at du finnes. Sorry, altså. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. Det har vært så mye annet som har skjedd, med Arcon-forbederedelser (spillfestival.no, meld deg på NÅ! Det blir awsome!!), kjøretimer (fikk lappen for en ukes tid siden, hurra!) og generelt jobbstress og annet stress.
Den gode nyheten er at jeg har faktisk trent. Tre ganger siden forrige gang jeg blogget. En gang til på Ringnes Park, en gang på Bjørvika og en gang på Elixia Lillestrøm. Så det. Det betyr et snitt på en gang i uka i mai, og DET er temmelig bra, faktisk. Hver gang fulgte jeg opplegget fra fysioterapauten: Oppvarming og cardio på tredemølle i bakker, deretter styrketrening. Og jeg merker at jeg blir sterkere. Det er utrolig kult! :) Klarer for eksempel å stå 15 sekunder i planken på tærne nå (en gang var jeg oppe i 20!). Før klarte jeg max 5 sekunder, så det er 300% bedring på bare noen uker! :)

Bare for at statestikken min skal fungere, så kommer jeg til å lage to poster til etter dette. Så antallet poster stemmer med antallet treningsøkter. :)

Det er Arcon om to uker, så jeg lover ikke å huske å blogge. For det kan jeg ikke holde. Men jeg lover å trene av og til, og jeg lover å lage en oppsummeringspost en gang etter Arcon. :)

Klem fra Ingvild

torsdag 2. mai 2013

Blobben løfter vekter

I dag har jeg løftet vekter og bedrevet annen styrketrening. Dette er slik jeg følte meg når jeg gjorde den bommerten å se meg selv i speilet: Ganske glad og fornøyd, men dessverre en litt rar og uformelig blob. Og rød i ansiktet, men det viser ikke bildet. Kanskje søt, i riktig lys, men ikke spesielt sporty eller elegant altså. :P

Fysioterapauten har nemlig satt opp noen øvelser jeg skal gjøre minst to ganger i uka. Og da må jeg jo det, siden meningen til fysioterapauten tydeligvis teller så mye mer (for meg) enn mine egne meninger. Blir ihvertfall mye mer motivert til å trene når en profesjonell jeg stoler på sier at jeg skal. Rart, det der...

I dag har jeg altså gått på tredemølle, først 10min oppvarming og deretter intervaller med bakke. Ikke gått i bakker på tredemølle før, gikk med 10 graders helning og det var overraskende jævlig. Klarte ikke å holde så høyt tempo da, nei! Rundt 1,4km og klatret 37 høydemeter.

Deretter gjorde jeg styrkeøvelsene jeg har blitt forskrevet. To for underkroppen, to for overkroppen og en for kjernemuskulatur. 

De to for underkroppen var... Er det utfall det heter? Der man tar en fot frem og bøyer knærne ned. Jeg brukte vekter i begge hendene på rundt 4kg. (Husker ikke nøyaktig, men tror det var det.) Den andre var lår-øvelse, hvor jeg lå tilbakelent på et sete med føttene på en plate og beina svært bøyd, og så skjøv meg bakover. Jeg prøvde stadig høyere vekt, og fant ut at 25kg er jævlig men absolutt mulig med 10 repetisjoner.

For overkroppen trakk jeg en stang ned mot brystkassa, der også med stadig høyere vekt. 13kg var å foretrekke, men jeg klarte 26kg også, så vidt. Så det er vel den jeg bør gå for fremover. Den andre øvelsen var en brystøvelse (kan den hete Fly?), hvor jeg ligger på ryggen med armene opp i været og så senker armene utover og nedover. En 3kg vekt i hver hånd gjorde susen, og det er brystmuskulaturen jeg er sårest i akkurat nå.

Til sist planken. En god og en dårlig nyhet: Den gode nyheten er at jeg klarer å ta planken på tærne, slik den skal tas. Den dårlige nyheten er at jeg sliter med å klare 5 sekunder i den stillingen. Så jeg tok 5sek på tærne, senket meg ned til knærne og tok 25sek til der. I tre repetisjoner.

På en dag hvor jeg først hadde en full arbeidsdag, umiddelbart fulgt av en dobbel kjøretime... Da er jeg ganske fornøyd med dagens innsats. :)

lørdag 27. april 2013

Veien tilbake

Tid: 25min
Intensitet: Moderat, med høy i 3 korte intervaller

Så, jeg er endelig på vei ut av det svarte hullet jeg har befunnet meg i de siste månedene. Jeg merket at det begynte å bli bedre når vinteren takket for seg, snøen smeltet og vi fikk lysere og varmere dager, men jeg er utålmodig. Syns ikke det går fort nok, vil bli frisk NÅ. Som et ledd i det å bli frisk går jeg hos både psykolog og fysioterapeut, og den siste uka har de snakket om at jeg burde komme i gang og trene igjen. Og det hjelper visst når profesjonelle maser, selv når de sier ting jeg vet så inderlig godt selv. Snodig det der.

I går var jeg ihvertfall på et treningssenter igjen, for første gang siden... *blar seg bakover i bloggen* 22. januar. Psykologen sa at jeg ikke burde ha så store ambisjoner for hva jeg skulle gjøre, ti minutter trening var egentlig nok sa hun. Det viktigste var å komme seg dit, å overvinde den dørstokkmila. Så jeg hadde ikke veldig ambisiøse planer.

Fordi jeg skulle på kino etterpå, besøkte jeg et nytt senter denne gangen: Elixia Ringnes Park. Det er alltid litt forvirrende å være på et nytt senter, så jeg brukte noen minutter på å gå rundt og se meg om. Egentlig kunne jeg tenke meg å trene litt styrke, men for det første var jeg ikke oppvarmet og for det andre syns jeg styrketrening på egenhånd (ute av gruppetimer) er skummelt. Alle andre ser ut som de kan ting så mye bedre enn meg, jeg er redd for å gå i veien eller ødelegge noe (utstyret eller meg selv) eller bare se teit og dum ut som ikke kan/vet noen ting. Og ja, er klar over at 90% av de fryktene ikke er rasjonelle eller logiske, men slik er det altså.

Så derfor endte jeg opp på tredemølla igjen. Trene kondis vet jeg at jeg har utrolig godt av, spesielt nå som pollensesongen er rett rundt hjørnet. Jeg hadde med meg øretelefoner (handsfree-settet til mobilen min, egentlig), og koblet meg til lyden på TVen. Heldigvis gikk det en NCIS-episode på en av skjermene, så jeg hadde plenty med distraksjon mens jeg gikk og jogget.

Distraksjonen hjalp helt tydelig, jeg følte meg mindre sliten og motløs, og klarte å jogge både lengre og med litt mer avslappet kropp når jeg først satte opp tempo. På de 25 minuttene jeg holdt på, beveget jeg meg 1,6km. Jeg hadde tre korte biter med jogging (ca. 30-35 sek hver, på hastighet 8), resten gikk jeg. Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg gått lengre, men jeg hadde også bestemt meg for å kose meg litt i badstua og ta en skikkelig dusj, så tiden løp fra meg.

Det var veldig lite folk i garderoben, i spa-avdelingen og på senteret generelt, enda klokka var rett-etter-arbeidstid. Det syns jeg var merkelig, men også veldig deilig. Jeg satt meg i spaets "soft zone", som er en badstu (infrarød??) med litt lavere temperatur enn den typiske finske sauna. Jeg syns det var veldig deilig der, og hadde tatt med meg en bok som jeg satt og leste i. Da jeg ble lei, tok jeg meg en lang og god dusj og unnet meg 4min i en solseng (fordi 10kr var alt av mynt jeg hadde på meg).

Jeg er kjempestolt av å ha kommet meg tilbake på Elixia. Planen er 1-2 ganger i uka i første omgang, så får vi se hva jeg får til.

onsdag 10. april 2013

Et par korte turer

Jeg gikk en halvtimes tur i påska. Og en 40-minutters tur i forrige uke. Det er ikke så mye, men det er noe i hvertfall. Ville bare dokumentere det her før jeg glemte det.

torsdag 21. mars 2013

Fysioterapi og motivasjon

Jeg har vært tiltaksløs, matt og trist i hele vinter. Jeg har lurt på om det kunne være en depresjon. Legen mente det var stress, kanskje utbrenthet, men hvertfall ikke en depresjon. (Det sa han forresten forrige vinter også, da jeg følte meg omtrent likedan.) Han fikk meg inn i noe som kalles Raskere Tilbake, som er NAVs forsøk på å få folk kjapt tilbake i jobb. Det vil si intensiv oppfølging av lege, fysioterapaut og psykolog i et begrenset antall uker. Jeg har fått oppfølging av psykologen i noen uker allerede, og har fått godt utbytte av det. Etter under en halvtime, den første timen hos henne, sa psykolgen at det som feilte meg hadde alle tegnene til en klassisk depresjon. Så fastlegen tok visst feil, og jeg hadde rett... Ser man det!

Tidligere denne uka var jeg for første gang hos fysioterapaut. Aldri vært hos fysioterapaut før. Konklusjonen var vel at det ikke er så mye som feiler meg rent fysisk. Jeg er overraskende mobil og myk til å være så utrent og overvektig som jeg er. Jeg har ikke veldig mye fysisk vondt noe sted. Jeg er litt anspendt og sånn, i kjeven og i skuldre/nakke, men ikke fryktelig mye. Vi satt to mål for de videre timene mine hos henne:
1. Bli flinkere til å puste med magen og roe kroppen ned, for å forebygge/unngå stress og spenninger.
2. Komme meg tilbake til Elixia eller på annet vis begynne å trene igjen.

Å være hos fysioterapauten føltes veldig motiverende. Hun fikk meg til å gjøre noen enkle øvelser, og virket fornøyd med hvor greit jeg gjorde dem. Tror hun er vandt til folk som er mye mer ødelagt fysisk enn meg, f.eks. folk som har kroniske smerter og lignende. Jeg tok for eksempel 10 knebøy, og så 10 til i raskt tempo, uten at det egentlig var noe problem, noe som så ut til å overraske henne. Hun spurte om jeg hadde protestert om hun ba meg ta totalt 50, og jeg svarte at jeg ikke hadde klart det tempoet (var ganske anpusten), men at jeg sikkert kunne gjort dem. Da virket hun fornøyd. Hun fikk meg også til å ta noen ganske grunne pushups, og selv om jeg klarte å gjøre som hun ville, så så hun nok at jeg ikke har styrke nok i kjernemusklaturen til å klare dem på en bra måte. Det blir til at jeg tar i for mye med armer og nakke/skuldre, som gir feil belastning.

Til neste gang (som ikke er før om to uker, pga av påsken) skal jeg jobbe med en enkel kjernemusklatur-øvelse. Jeg ligger på ryggen med bøyde bein, og skal så dytte korsryggen ned mot gulvet. Man blir på en måte liggende og vippe bekkenet frem og tilbake. Dette gjør at magemusklene nederst i magen jobber. (Igjen virket hun overrasket over at jeg skjønte hva hun mente med en gang. Folk hadde visst ofte problemer med å skjønne hvordan de skulle få den til, sa hun.) Den er ikke spesielt tung, men jeg skal gjøre den mens jeg puster riktig (ut når jeg går ned, inn når jeg går opp, i rolig tempo). Det skal visst gjøre at jeg "blir bedre kjent med pusten min", hva nå det betyr.

Da jeg gikk derfra kjente jeg at magemusklene hadde gjort noe annet enn å ligge på sofaen hele dagen, som var en behagelig følelse. Dagen etter var jeg også litt støl i lårene etter de 20 knebøyene, og hvis DET er nok til å få meg støl så er det vel på tide at jeg begynner å trene igjen. :P Stølheten gjorde at jeg følte meg flink, i hvertfall. Og besøket hos fysioterapauten gjorde at jeg ble mer motivert til å begynne å trene igjen. Det føltes veldig bra.

Dette vil ikke bety noen store endringer med det første, jeg vil ikke at folk skal mase på meg om å trene eller noe sånt. Men akkurat som det blir lysere for hver dag som går, når vinteren slipper taket og vi nærmer oss vår... Slik er det i hodet mitt også. Jeg graver meg opp av den mørke brønnen jeg har sittet i de siste månedene, og begynner å se lysere på ting. Litt og litt, for hver dag som går.

Bare ikke mas, eller spør, eller noe. Jeg må gjøre dette selv, og at folk VIL ting hele tiden (selv når de mener det godt) minner meg egentlig bare på hvor dypt nede jeg har vært og hvor lang vei det fremdeles er opp til overflaten. La meg være, så ordner det seg nok, litt etter litt. :)

onsdag 23. januar 2013

Hoppende hval

I går var jeg tilbake på Elixia Bjørvika. Denne gangen for en gruppetime. Ei venninne hadde postet på Facebook at hun hadde tenkt seg på Jazz Dance på Bjørvika. Jeg hadde også sett nysgjerrig på denne timen, og det klaffet bra for meg å slenge meg med. Da jeg fortalte hva jeg skulle til mannen min var han skuffet over at jazz dance ikke hadde noe med jazz-musikk å gjøre. Jeg kan forstå skuffelsen, for det finnes mye bra jazz, men dette var altså noe helt annet. Og dette var veldig bra det også. :)

Jeg ankom senteret med meget knapp margin før timen begynte, og rakk ikke å varme opp ordentlig. Fem lusne minutter på tredemølla var ikke en gang nok til å få vinterkulda ut av kroppen. Jeg var tom for astma-medisin, så det fikk jeg heller ikke i meg før timen begynte.

Timen startet tilsynelatende rolig, men til tross for rolig tempo var det ikke lenge før vinterkulda var en saga blott. Når tempo er rolig og det er mange repetisjoner av samme, tilsynelatende enkle, bevegelse gjør det nemlig at selv jeg klarer å henge med på både bein- OG armbevegelser. Og da blir man varm, da. Faktisk.

Selve dansingen var faktisk ordentlig gøy. Instruktøren bygde det opp på en lettforståelig og pedagogisk måte, med maaange repetisjoner av hvert element. Jeg syns kanskje det ble litt vel mange av og til, men så tar jeg også slik enkel koreografi temmelig lett. Det betyr over hodet ikke at jeg klarer å gjennomføre detaljene i koreografien på noen bra måte. Så kanskje repetisjonene er kjekke å ha likevel, selv om jeg ikke syns at jeg ble så mye bedre på akkurat det...

Dansingen var i hvertfall akkurat slik som de kule jentene på skolen min drev med da jeg var tenåring, og det føltes utrolig bra å gjøre noe lignende selv. Når jeg klarer å gjøre de samme bevegelsene som de andre 10-15 damene i rommet, med armer og alt, da føler jeg meg dødstøff! Og det er, i tilfelle det ikke var åpenbart, veldig motiverende.

Rett forran meg sto det ei dame som åpenbart hadde drevet med dans en stund. Du så det på presisjonen i bevegelsene hennes, hvor fort hun tok til, elegansen og hastigheten. Jeg hadde ingen av de tingene. Jeg følte meg faktisk som en hoppende hval.

Kan hval hoppe, lurer du kanskje? Javisst, se bare på bildet her! Det er ikke spesielt grasiøst, eller med nevneverdig presisjon, men det ER ganske imponerende å se et så stort dyr kaste seg opp i været. Litt slik var det altså med meg også. Jeg har ikke faktisk hoppet så mye noen gang i voksen alder. Det er sikkert sunt... Eller noe. Det var hvertfall slitsomt.


De mange repetisjonene, uten noen nevneverdig pause, gjorde at jeg fikk veldig høy puls og ble veldig anpusten. Jeg snek meg til et par ekstra pustepauser med vannflasken min bak i salen, men mot slutten av timen innså jeg at det ikke var nok. Jeg var redd for at astmaen min skulle finne på noe dumt, og hadde allerede pushet meg så langt jeg turde. Derfor gikk jeg ut av salen, og satt utenfor i omtrent ti minutter. Det var et lite nedelag, at jeg har SÅ dårlig kondis. Samtidig tror jeg det var det riktige valget, og jeg var veldig stolt av at jeg gikk tilbake inn i timen igjen de siste syv minuttene. Det hadde vært veldig enkelt å bare kaste inn håndkleet og gi opp. Og det gjorde jeg altså ikke. Jeg slet litt med koreografi-elementene de andre hadde lært mens jeg var ute, og var på dette punktet uansett temmelig sliten. Men jeg gjennomførte i det minste.

Etter treningen gikk jeg og min venninne i IR-badstuen. Hun hadde vært der noen ganger før, men for meg var det første gang. Jeg syns fremdeles at det er tåplig at man må ha på seg badetøy i badstuene på Bjørvika. Jeg skjønner at folk flest ønsker det, siden det er for begge kjønn. Men jeg syns det både er mer behagelig og mer hygienisk å slippe å svette ned badetøye mitt. Men, men... Ikke stort å gjøre med. Jeg hadde altså med bikini denne dagen. Og en fordel har unisex badstuen over den for bare damer på Colosseum: Menn. :P I IR-badstuen på Bjørvika kom det inn tre temmelig kjekke menn rett etter oss. Jeg sier temmelig, for de var hårløse ungsauer som åpenbart var mer opptatt av egen utseende enn hva godt er... Men kroppene deres var helt ok å se på, altså. Så jeg klager ikke.

IR-badstua var i hvertfall deilig, også uavhengig av innhold. Mye mer behagelig enn vanlig badstue. De første tyve minuttene var det bare deilig, de siste ti minuttene vi satt der svettet jeg som besatt og det ble stadig mer uutholdelig. Å komme seg i dusjen etterpå var veldig godt, og min venninne og jeg skravlet helt til vi gikk hver til vårt på utsiden av senteret. Det ER faktisk hyggelig å ha noen å trene sammen med... Tenk det! :)

I skrivende stund kan jeg forøvrig melde at den jazz dansen var mer krevende enn den virket ved første øyekast. Jeg er nemlig støl. I lårene spesielt, men også i skuldrene og armene og faktisk litt i magemusklene. Når jeg får utbytte av noe både for kondisen og for styrken, OG det var motiverende og morsomt å drive med.. Ja, da skal jeg definitivt tilbake og gjøre det igjen!

torsdag 17. januar 2013

Første besøk på et annet senter

I går skulle jeg på det nyåpnede Elixia-senteret i Bjørvika. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt kjent på den siden av sentrum, noe som ble smertelig åpenbart...

Når du står inne på Oslo S og skal til Elixia Bjørvika, så skal du altså IKKE gå over brua mot operaen. Det gjorde nemlig jeg... Og så gikk jeg tilbake igjen, fordi jeg skjønte at jeg hadde gått feil.

Deretter skal du IKKE gå ned trappa ved brua, og følge den rekken med bygg på sjøsiden. Det vil si, det kunne kanskje gått, selv om det er en omvei, men det er fryktelig mye byggearbeider der. Så du klarer ikke å gå den veien i det hele tatt, fortauet er stengt. Så hvis du går dit, så må du gjøre slik som meg: Snu og gå tilbake igjen.

Det riktige, når du er tilbake på Oslo S der du startet, er å fortsette langs spor 17 ned den gata. Da får du Elixia Bjørvika på høyre hånd relativt raskt. Jeg klarte det altså til slutt, etter å ha travet rundt i kulda i 15-20 minutter. Det virkelig flaue er at jeg hadde kart på mobilen min som jeg brukte nesten hele tiden, men med det merkelige kjøremønsteret i sentrum, GPS som ikke ville samarbeide og alt byggearbeidet, så hjalp ikke det stort.

Når du så skal derfra, og videre til Grønland, så skal du IKKE fortsette langs spor 17 vekk fra Oslo S. Du går da i retning en bru, men det er en bil-bru og ikke en gangbru. I stedet må du snu, slik jeg gjorde, og gå tilbake igjen i retning Oslo S. Rett etter å ha passert Elixia Bjørvika (igjen) vil du da se gangbrua over til Grønland. Den var altså bak deg hele tiden. Doh! Å komme seg til Grønland tok altså ikke 7-10 minutter, men nærmere 15 på grunn av at jeg gikk feil. 

Så FØR vi teller med treningen på Elixia, så hadde jeg gått i overkant av en halvtime bare på å komme meg til og fra senteret.... Og dette er et senter som er (tilsynelatende) mye enklere å komme seg til enn Elixia Colosseum. Hvertfall hvis du ikke er meg. Jeg gikk ikke veldig fort, fordi jeg bare på en tung sekk, veske og treningsbag, og det var ganske mange minusgrader ute (lungene mine liker ikke kulde). Så totalt sett tror jeg ikke det var mer enn 1-1,5km. Men det er da noe.

Elixia Bjørvika var et fint senter. Dette er det første senteret jeg har sett bortsett fra mitt vandte Elixia Colosseum, så jeg vil jo naturlig nok sammenligne alt med Colosseum. Bjørvika var nyere, med bedre plass i garderoben og generelt en mer "ny" feeling. Logisk, siden senteret er helt nyåpnet. Jeg har hørt de skal ha en gruppetime kalt "crossing" som er som spinning, men på elipsemaskiner. Jeg fant aldri noen sal for dette, bare to vanlige, "tomme" saler. Så jeg antar at det er noen kriker og kroker på Bjørvika jeg ikke har oppdaget enda.

Det er også tydelig at Bjørvika er nytt på det at det er så få folk der. Da jeg skulle se på gruppetimer på skjermen med resepsjonen ble jeg nærmest hundset av en instruktør som prøvde å få meg til å melde meg på en step time. Han hadde bare 12 påmeldte, og målet hans var 20. Han ga seg når jeg sa tydelig nok ifra at jeg ikke var interessert, men det var likevel en temmelig annerledes opplevelse enn jeg har fått på Colosseum... Der er det alltid mye folk, i hvertfall på ettermiddag/kveldstid.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli med på en gruppetime med Styrke&Core, men så på klokka at jeg kom til å få veldig dårlig tid til det jeg skulle rekke etterpå. Derfor gikk jeg bare 1,5km på tredemøllen i stedet. Jeg jogget ikke, bare gikk, men i relativt bra tempo. Brukte rett under 20min på å gå de 1,5 kilometerne. Totalt sett, med både treningen og veien til/fra, gikk jeg med andre ord rundt 3 kilometer i går. Og DET er jeg temmelig fornøyd med. :)

Etter å ha sagt meg fornøyd med treningen gikk jeg ned i garderoben og la med 8min i en solseng. Det var deilig, har ikke gjort det på årevis. Desverre koster det ekstra, så det blir nok ikke soling hver gang. Bjørvika har også en spaavdeling, men den er unisex. Der inne må man altså ha på seg badetøy. Jeg savnet badstuen på Colosseum, fordi den er inne i damegarderoben (antar guttene har sin egen), så der sitter folk bare på et håndkle. Syns det er mye bedre å sitte og svette uten ekstra klær på, og man slipper å huske på å ha med badetøy. Har likevel lyst til å teste ut denne Spa-avdelingen, så det blir vel til at jeg tar med meg badetøy neste gang jeg skal dit.

mandag 7. januar 2013

Og vi gikk, og vi gikk, og vi gikk...

På søndag var jeg ikke på Elixia, men jeg vil absolutt påstå at jeg trente. Jeg gikk nemlig og travet gatelangs i Oslo sentrum, og hang opp/delte ut flyere på diverse kebabsjapper, pizzaplasser og andre utesteder. Jeg promoterte nemlig wrestling showet neste helg (sjekk ut www.wrestling.no for mer informasjon).

I luftlinje gikk jeg ikke så langt, bare fra Tøyen til Grønland.... Men det var en temmelig lang rute: Fra Tøyen, over nedre del av Galgeberg, ned fra Harald Hardrådes plass til Grønlandsleiret og så bort til Grønland torg, og til slutt over Vaterland bru. Og hele veien gikk jeg og kompisen jeg hadde med meg i sikk-sakk. Inn sidegater, opp og ned, rundt omkring. Et stykke av veien mellom Tøyen og Galgeberg gikk vi oss dessuten bittelitt vill. :P Vi hadde vel ikke egentlig tenkt oss til Galgeberg, for å si det sånn...

Hvis jeg ikke teller med den ganske sjenerøse kakao- og kake-pausen vi tok da vi rundet Oslo gate, så gikk vi i overkant av to timer. Aner ikke hvor langt det ble, men det føltes langt nok. Så selv om tempoet var temmelig lavt, så er jeg svært fornøyd med turen likevel. Føles veldig greit å få lurt inn litt trening, som en bieffekt av å egentlig skulle noe annet. :)

torsdag 3. januar 2013

Ingvild vs dørstokkmila: 1-0

Jeg har aldri overvunnet en så høy og lang dørstokkmil som i dag. Men vant gjorde jeg. Det ble en ny tur på Elixia Colosseum.

Denne gangen gikk/løp jeg også 2km. Jeg løp mindre enn forrige gang, men til gjengjeld løp jeg en lengre strekke. Tidligere målte jeg joggingen min i sekunder, men etter hvert som jeg har begynt å øke tempo på joggingen og ikke alltid har en klokke med sekundviser tilgjengelig så blir det for upresist. I dag begynte jeg å måle i antall meter (rundet ned til nærmeste ti-meter), fordi dette står på tredemøllen.

Så i dag var jeg oppe i hastighet 8.0 i hele 100 meter. Etterpå gispet jeg etter luft, og måtte gå på hastighet 4,5 i det som føltes som en evighet. Men nå har jeg klart det en gang, så da kan jeg klare det igjen. Den første kilometeren hadde derfor en snitt-hastighet på 4,7. Den andre kilometeren hadde et snitt på 5,1, som ikke er veldig bra men i hvertfall bedre. Greit å ha tall å forholde seg til, så jeg kan måle fremgangen min (om det skulle komme noe sånt noen gang). :)

Her kommer galskapen: Jeg hadde OGSÅ meldt meg på en time med Zumba, etter all denne løpingen. Hadde veldig lyst til å feige ut, men klarte nok en gang å overtale megselv til å fortsette. Til min overraskelse kom to venninner vandrende ut av salen jeg snart skulle inn i. De klarte å overtale seg selv til å bli med på Zumba-timen min også.

Så sto vi plutselig der alle tre, i en fullstappet sal, og ventet på instruktøren. Og ventet... Og ventet... Og ventet. Til slutt kom en temmelig kjekk instruktør kalt Kjetil, som fortalte at vår instruktør ikke hadde dukket opp, og tok timen vår på sparket. Vi hadde ikke Zumba, men det ble noe Salsa-aktig danse-greier. Tempoet var høyt, musikken var dørgende kjedelig og repetetiv dunk-dunk-dunk, men jeg ble i hvertfall svett og anpusten. Så noe nyttig må den ha gjort.

Etter timen sto vi tre og snakket sammen, og jeg lanserte min teori om at denne Kjetil lignet på en fyr som i sin tid spilte Danny i en norsk oppsetning av Grease... Og som hadde vært med i en norsk popgruppe konstruert gjennom et reality-show. Jeg mente å huske at han også hadde hett Kjetil, og at denne Kjetil lignet. Ingen av mine venninner kunne huske noe sånt, men så er de noen år eldre enn meg og var nok ikke fjortis på akkurat riktig tid for å ha fått med seg dette.

Vel hjemme fikk jeg utløp for min indre stalker. Jeg googlet meg frem til at denne personen fra mine tidlig tenår het Kjetil Tefke. Og en person ved dette navnet har både musiker, skuespiller og Elixia på listen over sine arbeidsgivere på Facebook. Konklusjonen er altså at jeg har et overraskende godt minne for D-kjendiser fra slutten av 90-tallet. Må ha mistet den hukommelsen et sted på veien, for å huske ansikter og navn nå er noe jeg syns er nærmest umulig.

Konklusjonen (for dette er jo en treningsblog) er i hvertfall at jeg gjorde to ting på Elixia i dag. Og det er jeg stolt av. Flere jeg vet om er i gang med 30 day challenges, men slike loftige mål setter ikke jeg meg. Jeg har der i mot et mål for 2013 om å trene minst en gang i uka. Gjerne mer, men en gang må altså være et minimum. Så har jeg i hvertfall satt et mål jeg vet jeg har sjans til å nå. :)