fredag 28. september 2012

Du vet du er støl når...

Du vet du er støl når du må holde seg fast i noe hver gang du skal sette deg ned. Sånn som når jeg setter meg på do, eller i sofaen. Skjønner plutselig vitsen med slike armlener/håndtak som er på handicap-toaletter... Føler meg VELDIG elegant nå, ja!

Joda, jeg trente igjen, i går. Etter 8-10 minutter med oppvarming på tredemølle, var jeg på min andre styretrenings-økt noen sinne. Enda en Power time, denne med en kvinnelig instruktør. Samme dama holdt Xycling-timen jeg flyktet fra for en tid tilbake, så jeg ble litt flau da jeg så henne, men hun så ikke ut til å kjenne meg igjen. Heldigvis.

Timen var temmelig lik den første jeg var på, men jeg var litt bedre forberedt på hva som skulle skje nå. Fant frem step-kasse, matte, vektstang, vekter og alt, kjapt og effektivt. Holder meg på de gule vektene da (1,25kg pr vekt), alt annet ser fryktelig skummelt ut.

Lårmusklene mine dirret allerede etter oppvarmingen, og armene mine er fremdeles patetisk svake. Likevel føler jeg at jeg har gjort fremskritt. Viktigst er kanskje at jeg ikke la fra meg stanga og gjorde øvelsene uten stang (eller annen vekt).

Forrige gang endte jeg jo opp med å gi opp vekter og gjøre mange øvelsene bare med egen kroppsvekt som motstand... Noe som var mer enn tungt nok det. Denne gangen pushet jeg meg litt mer, og klarte å beholde stanga på alle øvelsene. Faktisk klarte jeg også å beholde de gule vektene på stanga på NESTEN alle øvelsene. Neste gang tar jeg kaaaanskje noen tyngre vekter på et par av øvelsene. Kanskje.

Triceps- og bryst-musklatursøvelsene, der vi ligger på rygg på stepkassa, var de eneste der jeg tok av vektene og jobbet bare med stang. Jeg føler meg svært ustabil på disse liggende øvelsene, og armene mine føles som de svinger alle veier når de egentlig skal være rett opp i været. Føles det sånn for alle i begynnelsen?

På slutten av timen tipset instruktøren oss om å også ta noen "ordentlige" styrketimer, der det blir brukt tyngre vekter og ferre repetisjoner. Power trener visst musklenes utholdenhet, men gjør ikke så mye for å gjøre dem sterkere. Etter timen, og inspirert av det instruktøren hadde sagt, forsøkte jeg meg på styrkemaskinene i underetasjen av Elixia senteret. Jeg har aldri vært i nærheten av slike maskiner før, men disse var overraskende enkle å forstå. Man la ikke på vekter selv, men trykket inn en knapp for å angi graden av motstand. Jeg tok 10-15 repetisjoner på hver maskin, bare for å teste ut de ulike maskinene og se hva de gjorde for noe. Den eneste jeg ikke prøvde ut var den som jobbet forside lår. En halvtime etter Power-timen dirret lårene mine fremdeles som besatt.

Etter å ha gjort mine første, spede forsøk på å trene styrke på egenhånd, gikk jeg inn i en tom sal og tøyde ut skikkelig. Spesielt lårene ga jeg mye oppmerksomhet. Når jeg LIKE VEL er så støl i dag, så kan jeg bare tenke meg hvor forferdelig jeg hadde hatt det om jeg ikke hadde tøyd ut.

Instruktøren fortalte forresten at hun holder Core-timer hver andre lørdag som hun anbefalte på det sterkeste. Jeg snakket med henne etter timen, fordi jeg var urolig for å ikke være sterk nok til Core (jeg er jo så latterlig mye svakere enn de fleste andre på Power-timene), men hun mente jeg absolutt burde prøve. Så det vil jeg gjøre.... En gang. Bare ikke i dag. I dag er jeg støl og har det fælt. Men den førstkommende uka er det høstferie. Da håper jeg å få tid til å trene litt mer enn jeg har gjort i det siste, og forhåpentligvis prøve ut noen nye timer også.

torsdag 20. september 2012

Har gått 3,1km i dag

Dro fra jobb rett før klokka seks i kveld. Siden det uansett var for sent å nå en av matebussene hjem, og hjemreisen da ville tatt meg nesten en time, så bestemte jeg meg like gjerne for å dra på trening.

Jeg tok t-banen til Majorstua, noe som tar rundt tre kvarter. Siden jeg ikke hadde spist siden lunsj gikk jeg til Gates of India, som er en indisk restaurant i Majorstuekrysset. De har god, om enn litt dyr, mat. Resultatet ble at klokka var et par minutter på åtte innen jeg hadde kommet meg til senteret, fått skiftet og var på vei ut i treningssalene. Jeg hadde ikke meldt meg på en gruppetime denne gangen, men hadde bestemt meg for å kjøre en litt hardere økt med elipsemaskinen.

Som sagt så gjort. Jeg holdt på i litt over 20 minutter på elipsemaskinen, som er ny rekord så langt. Jeg gikk 2,4km. Mesteparten av tiden var vinkelen (crossramp? eller hva det nå heter?) på 15 og motstanden på 8. Etter 20 minutter rant svetten og jeg kjente jeg begynte å bli støl i lårene.

Jeg gikk rolig rundt i lokalet noen minutter, og slappet av. Deretter gikk jeg 10minutter på tredemølla. Jeg var temmelig sliten, så holdt hastigheten på 4,5. Prøvde meg på litt joggingn (7,5), men måtte tvinge meg til å klare et halvt minutt og var da så tungpustet etterpå at jeg ikke prøvde det igjen. Er visst ikke frisk nok til det enda. Jeg kom meg bare 700m av gårde, noe jeg syns er temmelig labert, men det er vel bedre enn ingenting. Jeg trøster meg med det.

Elipsemaskinen er samme type maskin som tredemøllen jeg bruker, så kanskje det er mulig motstanden på elipsemaskinen kan sammenlignes med hastigheten på tredemølla? Og at crossramp eller hva det nå er kan sammenlignes med helningen/vinkelen på tredemølla? Kanskje dette ikke stemmer, men det er i hvertfall samme type (design) maskin og samme type display og instillinger. Siden jeg typisk har hastigheten på 4,5-5 på tredemølla, er jeg svært fornøyd med motstand på 8 (på slutten 10) på elipsemaskinen. :)

Ordentlig yoga

I går var første dag tilbake på trening etter nesten halvannen uke uten. Jeg har nemlig vært forkjøla, med tilhørende små-feber og astma-problemer. Når jeg blir forkjølet blir jeg nemlig ikke bare syk og svak og snørrete, jeg får også latterlig lav lungekapasitet. Den lille forkjølelsen jeg begynte å merke forrige helg, var svært merkbar i forrige uke, til det punkt at jeg faktisk var hjemme fra jobb et par dager.

Men i går var jeg altså tilbake. Ikke på topp, kanskje, men jeg er her. Jeg kom sent ut fra jobb og hadde ikke så god tid, men fikk inn 12 minutter på elipsemaskin. Denne gangen hadde jeg med meg øretelefoner opp i treningssalen, som jeg koblet til maskinen. Slik fikk jeg lyd på ørene, og kunne følge med på tv-skjermene i salen i stedet for å tenke så mye på hva beina mine holdt på med. Denne distraksjonen fungerte utmerket, og de 12 minuttene nærmest fløy av sted. Skal innrømme at jeg var litt skuffet da jeg så jeg ikke hadde tid til mer.

Jeg hadde nemlig booket en time med yoga. Dette ble min første "ordentlige" yoga time på Elixia (syns ikke uniao flow egentlig teller helt...). Jeg tenkte jeg kunne trenge noe som fokuserte på balanse og styrke, og ikke kondisjon, siden jeg fremdeles er litt forkjølet.

Denne yogaen het Jivamuktiyoga, med instruktør Karina. Jeg var redd jeg hadde tatt meg vann over hodet, og spurte instruktøren før timen begynte om dette var noe nybegynnere burde prøve seg på. Hun oppfordret meg til å prøve, og rådet meg til å akseptere kroppen min for det den får til, ikke uroe meg så mye for hva andre får til. Dette var et godt råd, syntes jeg. Jeg følte meg temmelig dum av og til, nå jeg ikke en gang mestrer grunnpossisjonene, og når vi skulle opp på nakken (med beina opp) måtte jeg bare le. En del latter ble det også da vi skulle opp i håndstående, med beina i 90-graders vinkel mot en vegg. Hadde ikke sjans! (Men jeg prøvde da. Det skal jeg ha.)

Instruktøren var, akkurat som Sebastian på Uniao Flow, veldig motiverende og dyktig. Igjen følte jeg meg SETT. Og sett på en positiv måte, selv om det er mye jeg ikke klarer. Det opplever jeg som svært motiverende. Selv om jeg fortløpende begynner å hate hund-som-ser-ned (en yogaposisjon), så har jeg likevel lyst til å komme tilbake. Jeg tror jeg KAN klare mye av dette, hvis jeg bare trener litt mer. :)

I garderoben ble jeg stående temmelig lenge å snakke med ei dame som hadde vært på samme time som meg. Det er første gang jeg har kommet i snakk med noen på senteret, og jeg tror til og med det var hun som  tok kontakt med meg og ikke motsatt. Hun var åpenbart en finere vestkant-frøken, og jeg tror ikke vi har så mye annet enn trening til felles, men hun var åpen og smilende og hyggelig. Av og til er det nok, det. :)

Yogaen ga meg en skikkelig hodepine, så selv om jeg egentlig hadde tenkt meg tilbake på elipsemaskinen, så dro jeg i stedet hjem. Hodepinen ga seg heldigvis i løpet av et par timer, og jeg har hørt det er ganske vanlig for nybegynnere i yoga. Hvorfor vet jeg ikke. Noen av dere som vet?

mandag 10. september 2012

Jeg kom, jeg så, jeg overvant elipsemaskinen (#7)

Trening på en søndag?!?! Jeg MÅ ha gått fra vettet.

Forrige uke trente jeg bare på mandag, så da helga kom hadde jeg dårlig samvittighet. Fredag kveld begynte jeg å merke en forkjølelse, så jeg tok det med ro på lørdag, men på søndag stappet jeg i meg et par paracett og dro på Elixia. Jeg vet ikke egentlig om det er sunt, men det føltes bra så da var det sikkert greit.

Jeg hadde tenkt å være med på en halvtimes zumba denne dagen, og varmet rolig opp på tredemølle først. Brukte 20 minutter, og med både hold i siden og noe nedsatt lungekapasitet pga forkjølelsen, så hadde jeg et svært rolig tempo. Likevel klarte jeg å gå 1,4km på 20min. Det er ikke fort, men det er bedre enn ingenting.

Jeg hadde bestemt meg for å gjøre et nytt forsøk på elipsemaskinen, etter oppvarmingen på tredemølle. Denne gangen var det, av en eller annen grunn, mye MYE lettere. Jeg aner ikke hva jeg gjorde forskjellig denne gangen? Tviler sterkt på at lårmusklene mine har blitt SÅ mye bedre så raskt. Kanskje det sto på en del motstand første gang jeg prøvde, fra den forrige personen som hadde vært på maskinen? At den bare hadde gått i pause i stedet for å bli resatt? Det er eneste forklaringen jeg finner.

Uansett så trivdes jeg faktisk på elipsemaskinen. Jeg kjørte opp cross-hva-nå.det-het (crossfit?crossamp? crossramp? noe sånt) til maks, altså 20... Ikke fordi jeg vet hva jeg gjør (for det gjør jeg altså ikke!), men fordi det så ut på diagrammet på maskinen som at flere muskelgrupper ble trent da. Jeg aner ikke, jeg. Jeg brukte ingen motstand, ja du leste det riktig: Null, niks, ingenting. Foreløpig var det skummelt nok å bruke maskinen til noe som helst, og å flytte beina er jobb nok i seg selv. Jeg ville ikke gjøre det tungt og fælt også. (Neste gang, kanskje. Lover ingenting.)

Etter ti minutter og ganske nøyaktig 1km "gått" på elipsemaskinen, så bar det ned til zumba. Jeg var jo i utgangspunktet positivt innstilt, fordi det hadde vært så gøy på mandag. Men dette var en annen instruktør (Romeo) og et HELT annet tempo. Jeg skjønner at bare folk med god kondis og en del erfaring trener på søndager. Denne instruktøren skulle også ha den påfølgende timen med Shape (eller hva-nå forferdeligheten heter), og de fleste var der for begge timene. Jeg var altså ute på veldig dypt vann. På en vanlig dag kunne jeg kanskje hengt med en kort stund, hvertfall med beina, men ikke med forkjølelse oppå alt. Jeg tror jeg var der i tre minutter etter at timen kom i gang, men det kan ha vært enda kortere. I alle tilfeller så gikk jeg ut derfra. Fort. Jeg hadde nemlig ikke SJANS til å henge med, ikke en gang i oppvarmingen.

Jeg er sta, det skal jeg ha. Jeg hadde jo bestemt meg for å trene til klokka fem, og klokka var bare fem over halv fire. Så jeg gikk tilbake til elipsemaskinen, og lekte meg med den i enda et kvarters tid. Jeg LIKER elipsemaskinen nå. Det er det første treningsapparatet jeg har klart å drømme meg bort på, og bare la kroppen jobbe uten å tenke på hva jeg gjør hele tiden (i hvertfall i korte øyeblikk av gangen).

De siste ti minuttene brukte jeg på en sittende sykkel-maskin. Da jeg fortalte om denne maskinen til gubben min, svarte han: "Så... Det vanlige folk kaller en sykkel, altså?" Nei, det er ikke det jeg mener. Er ikke SÅ uinformert (bare nesten). Dette var en maskin hvor man satt litt tilbakelent i et sete og syklet med beina forran seg (ikke under seg/nedover som på en vanlig sykkel). Aner ikke hva denne maskinen heter, men dette var en form for sykling jeg kan like. Det var nemlig ikke spesielt vondt.

Etter at jeg følte meg ferdig, gikk jeg ned i en ubrukt sal og brukte litt tid på å strekke ut. Vel inne i garderoben gikk jeg på impuls inn i badstua. Ble der en ti-minutts tid. Det var deilig.

Alt i alt er jeg svært fornøyd med egen innsats, til tross for å ha rømt ut av en zumba-time. Jeg var overvunnet min store skrekk for elipsemaskinen, prøvd ut en annen maskin jeg aldri har vært borti før og  beveget meg til sammen (med tredemølle, elipsemaskin og sittende-sykkel) anslagsvis rundt 5km. Det er bra det, for en søndag med forkjølelse! :)

onsdag 5. september 2012

Dobbel sukkess (#6)

Dette blir kort. Jeg er trøtt og må sove.

Jeg trente på mandag. Stresset avgårde fra jobb, kastet i meg et par små vårruller fra Deli Deluca (som ikke var noe gode) og styrtet inn på Elixia. Skiftet og kastet meg med på min aller første time zumba. Ever. Jeg hadde ikke varmet opp, og det var dumt. Tror jeg hadde orket mer. Men.... Zumba var AWSOME!  Trinnene minnner mye om aerobic, bare med mer hofter og rumpe. Jeg stortrivdes fra første trinn. Ikke så vanskelig egentlig, selv om det er en del jeg ikke får til (og armbevegelser kan du bare glemme :P ).

Jeg har over hodet ikke kondisen eller styrken til å henge med i lengden. Etter en halvtime var jeg skikkelig gåen, og resten av timen subbet jeg bare gjennom. Men jeg ble der, gjennomførte, var gjennomsvett etterpå og gliset vel i et par timer etterpå. Kjempegøy! :D

Etter zumba gikk jeg rett videre (5min slingringsmon) på en halvtime med Stretching. Var med på det i forrige uke også, men denne gangen var jeg ordentlig varm først. Likte også den instruktøren mye bedre enn hun forrige. Jeg ble til og med igjen etterpå og spurte henne om et par ting. Hun ga gode råd.

Så dro jeg hjem. Fremdeles glad og fornøyd. :) DETTE skal jeg gjøre igjen.

*stolt*

lørdag 1. september 2012

Treningsøkt #5: Mislykket ganger to

Torsdag trente jeg igjen. Det har altså bare blitt to treningsøkter denne uka. For å veie opp for det, booket jeg to timer: En "yoga" sak (União Flow, altså helt u-utalbart), og deretter en økt med Easy Xycling.

Jeg ankom en halvtime før tiden og etter å ha skiftet varmet jeg opp. Først på elipsemaskin, som gikk noe bedre nå enn forrige gang. Jeg stilte den inn på fem minutter, og selv om jeg måtte ta mange pauser underveis (så det tok med sikkert 8min eller noe totalt), så klarte jeg å gjennomføre det. Jeg ser på andre som flyr av gårde på disse forhatte elipsemaskinene og skjønner at fem minutter i lavt tempo er stusselig lite... Men det er fem minutter jeg ikke har klart å få til før, så jeg er fornøyd med meg selv. Deretter gikk jeg åtte minutter i kjapt tempo på en tredemølle. Nestengang skal jeg gjøre det i motsatt rekkefølge, jeg mistenker at lårmusklene mine takler elipsemaskinen bedre når de har fått litt varme i seg.

God og varm, og med fremdeles et par minutter til timen begynner, tusler jeg ned til salen. Den er full av folk, og en fyr driver og viser frem noe forran. Jeg antar at dette er forrige time som ikke har avsluttet enda, men etter å ha ventet et minutt til skjønner jeg at neida. Dette er timen min, hvor instruktøren har begynt å forklare ting litt tidlig. Irritert på meg selv og flau over å komme "for sent" (sammenlignet med alle andre), tusler jeg inn og finner meg en plass langt bak i salen.

Timen var bra, den. Bra og dårlig. Instruktøren var dyktig og motiverende, det var lett å tilpasse øvelsene til mitt nivå og kanskje viktigst: Jeg følte at jeg ble sett av instruktøren. At jeg ikke bare var en av mange. Det var hyggelig, og motiverende, men også litt vanskelig. Grunnen til at jeg ble sett var nemlig at jeg OVER HODET ikke klarte de aller fleste øvelsene vi gjorde. Jeg klarte ikke engang å komme meg inn i grunnpositurene vi tok utgangspunkt i. Timen ble altså stort sett tilbragt på alle fire, klønende og svettende, mens folk spratt rundt og så superelegante ut. Det var ikke en så veldig god følelse. Men for all del: Jeg ble svett altså. Det var vanskelig nok å gjøre det jeg endte opp med å gjøre, så det er vel god trening i å kløne også...

Dette har vært en tung jobbuke, og mot slutten av timen merket jeg at alt dette fokuset på å puste begynte å løse opp i en del av stresset i kroppen. Dette er sikkert sunt, men det føltes ikke godt. Det som skjer, når jeg har vært veldig stresset en stund og er sliten og i tillegg føler at jeg ikke mestrer ting, er nemlig at jeg begynner å gråte. Jeg hadde skikkelig klump i halsen de siste ti minuttene av timen eller så, og da vi lå i mørket de siste par minuttene lot jeg tårene trille. Jeg var så svett likevel, at det ikke kom til å synes (aldri så galt...).

Etter å ha kommet meg ut av den timen slappet jeg av i noen minutter og prøvde deretter å finne sykkelsalen. Det STO sal 6 på billetten min, men der var det ingen sykler. Jeg spurte ei tilfeldig dame jeg møtte, som pekte meg i riktig retning: En sal jeg ikke hadde lagt merke til før, som var full av sykler. Doh!

Jeg går inn i den salen, og det første som møter meg er at syklene på første rad står så trangt at jeg ikke klarer å gå mellom dem. Jeg presser meg mellom, ved å tippe litt på en sykkel, og føler meg tykk og mistilpass. Allerede her mistenker jeg at sykling ikke er noe for meg. Jeg finner meg en sykkel i nærheten av utgangsdøra, og prøver å stille den inn rett. Jeg har ikke sittet på en sykkel siden jeg var på ungdomsskolen, men husker nok av hva pappa gjorde da jeg var liten til at jeg klarer det sånn nogen lunde. Setter meg oppå og prøver å tråkke, og innser at jeg ikke er bygd for dette: Sykkelsetet gjør dødsvondt å sitte på.

Instruktøren er hyggelig og legger godt til rette for at man ikke kan så mye om sykling fra før. Etter at timen er satt i gang, går instruktøren rundt og sjekker innstillingene våre. Hun gjør noen småjusteringer på min, men jeg syns ikke det hjelper stort. Det er fortsatt veldig, veldig vondt å sitte. At jeg ikke har lårmuskler nok til å tråkke noe særlig, er så sin sak. Det var jeg forberedt på. Men ikke dette. Etter at timen har holdt på i ti minutter begynner jeg å miste følelsen i tærne og fremre del av foten. Eller.. Ikke miste... De gjør veldig, veldig vondt, er vel en mer dekkende beskrivelse. Jeg biter tennene sammen og fortsetter. Etter et kvarter tar jeg dem ut av den "netting-koppen" de skal stå i og setter dem i stedet på baksiden av pedalen. Da får jeg foten lengre innpå pedalen, mindre vekt kommer på tærne.. Kanskje det vil kjennes bedre?

Svar: Nei. Ikke nok, i hvertfall. Etter tyve minutter, omtrent når vi skal nå den første interval-toppen, er jeg lei. Jeg har så vondt i føttene at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Rompa mi er også veldig vond, så jeg står og sykler mer enn jeg sitter. Selv om lårene mine ikke har musklene til det, så er det i hvertfall mindre vondt. Men når jeg står så slår de tykke lårene minne inn i sykkelsetet, både når jeg står rett opp og når jeg lener meg frem. Bare ved å ligge over sykkelstyret med albuene slutter sykkelsetet å gi meg juling. Alt dette ubehaget, sammen med følelsen av at jeg over hodet ikke mestrer dette, gjør at jeg er lei.

Så lei at jeg går ut av timen. Jeg gir opp. Jeg setter meg på en benk i et mørkt hjørne, med håndkleet forran ansiktet, og gråter. Trist og lei, ingen følelse av å få til noen ting. Sliten, fysisk og psykisk. Alt er bare kjipt. Etter noen minutter går jeg inn i en tom sal, som ikke skal brukes mer den kvelden, strekker ut i noen minutter, og så henter jeg tingene mine og drar hjem. Orket ikke dusje en gang.

Joda, i etterkant annerkjenner jeg at jeg kanskje ville orket mer av syklinga om jeg ikke hadde vært på "yoga" først. Men i etterkant har jeg også konkudert med at sykling virkelig ikke er noe for meg: For det første gjør det for vondt i rumpa og føttene. For det andre har jeg hverken kondisen eller lårstyrken til å gi meg i kast med det enda. Jeg anerkjenner at det er god trening, og jeg skjønner at mange liker det. Men det gjør ikke jeg. Jeg prøver det sikkert igjen om noen måneder, når jeg har kommet i litt bedre form. Men ikke nå.

Og please ikke prøv å overtale meg til å skifte mening. Ja, jeg vet at det trolig vil gjøre mindre vondt etter hvert, men det hjelper ikke. Jeg likte det ikke. Om jeg skal skifte mening, så kommer jeg til å gjøre det av eget initativ etter å ha forsøkt det igjen om noen måneder. Å sprudlende fortelle hvor bra det er for deg, gjør bare at jeg føler meg mer mislykket. Forresten har jeg fremdeles blåmerker bak på innsiden av det ene låret, selv om jeg ikke er øm lengre. Det var der sykkelsetet ga meg juling, da jeg sto og tråkket. Ser litt ut som bitemerker, som vel er enda en grunn til å mislike sykkelen: Jeg liker ikke å bli bitt så hardt at jeg får blåmerker av det.

"Yogaen" var også ubehagelig og full av ting jeg over hodet ikke mestret, men der sitter jeg igjen med stikk motsatt følelse: Dette skal jeg gjøre igjen! Jeg fikk til akkurat nok til å bare føle meg 95% mislykket, i stedet for totalt mislykket... :P Etter at timen var ferdig, og jeg hadde blitt ordentlig varm i kroppen, fikk jeg dessuten til mer enn jeg gjorde i begynnelsen.  Instruktøren gjorde at jeg følte meg sett, og selv om det var kjipt å bli lagt merke til fordi jeg ikke fikk til noe som helst, så var det bra også. Han var oppmuntrende og hyggelig. Så dette skal jeg gjøre igjen.

Jeg har lyst til å prøve noen av de andre yoga-variantene på Elixia også. Og jeg har bestemt meg for å bli bedre venn med elipsemaskinen, og konkludert med at det er på tide å komme seg på en Power (styrke) time igjen snart. Musklene mine er i tragisk dårlig stand.