søndag 11. juni 2017

Punkt 1: Fortsette å håpe på at alt ordner seg

Jeg skrev i innlegget fra 31. mars at jobben min fremover var enkel, men likevel vanskelig. Jeg satt opp to punkter jeg måtte jobbe med fremover, og punkt nummer en var "fortsette å håpe på at alt ordner seg".

6. april ble det gjort et nytt egguttak. Igjen tømte de fire poser, men i motsetning til forrige gang så fant de faktisk to egg! Begge var modne og fine, og de ble befruktet via en teknikk som kalles mikroinjeksjon (også kjent som ICSI). Et døgn etterpå fikk jeg telefon om at det ENE egget hadde overlevd befruktningen og begynt å dele seg.

8. april var jeg derfor veldig spent på om vi kom til å ha et embryo å sette inn eller ikke. Vi hadde jo bare den ene lille sjansen igjen, og hvis det også gikk til grunne så ville vi ha enda et avbrutt forsøk... Men neida, det hadde delt seg i tre celler den natten og så veldig fint ut. Rett før det ble satt tilbake i meg hadde det delt seg i fire celler. Og så var det bare å vente og håpe.

Da jeg begynte å blø et par uker senere, var jeg sikker på at alt var tapt. Jeg dro på sykehuset på den 20. april uansett, for å ta den obligatoriske blodprøven. Men hadde ikke mye tro på det. Jeg hadde jo mensen...

Sjokket var derfor enormt da jeg ble fortalt senere samme dag at blodprøven var positiv. Jeg fortalte at jeg blødde, og fikk beskjed om å ta en ny blodprøve 25. april. Om man sammenlignet mengden graviditetshormon (hcg) fra den første og den andre prøven, kunne man se om svangerskapet utviklet seg normalt. Og denne andre prøven var også positiv, og utviklingen mellom de to var helt normal.

Svangerskap altså. To forsøk på stimulering, totalt to egg ut, totalt ETT enslig embryo. Egginnsetting med 25-30% sjanse for å ende i et levende barn. Utallige historier om folk som har behov for tre, fire, seks, åtte prøverørsforsøk. Untallige spontanaborter og ufrivillig barnløse. Sinnsykt dårlige odds. Jeg klarte ikke å tro det.

Selv etter ultralyden i uke 7, der vi fikk se en klump med hjerteslag, klarte jeg ikke å tro det. Jeg var sikker på at det kom til å gå dårlig.

Da jeg begynte å blø igjen midt i uke 9, noe mer enn tidligere, så tenkte jeg at "nå ryker det". Nye blodprøver med to dagers mellomrom viste et litt fallende hcg-nivå, og jeg ble sendt på haste-ultralyd på sykehuset. Der var det et 3 cm langt foster (se bildet). Igjen fikk vi se hjerteslagene.

En forliggende morkake kunne kanskje forklare blødningene, men "noen gravide blør bare". Alt så normalt ut for 10+0. De kunne ikke gi noen garantier for at det ville gå bra, selvsagt. Det kan de aldri gi. Men de fant ikke noe tydelig galt.

Noe skjedde med meg da. Jeg hadde sett spor av blod nesten halvparten av alle dagene i svangerskapet. Jeg orket ikke gå og være livredd for det lengre. Siden da har jeg blødd tre ganger. Ikke mye, men definitivt rødt og klart blod. Ikke bare litt rosa, liksom. Hver gang blir jeg engstelig, men som tidligere så stopper det alltid igjen. Og igjen. Og alle tegn så langt har pekt på et sunt og normalt svangerskap.

Joda, det kan fremdeles gå galt. Jeg er 11+3 i dag. I følge en app jeg har, så er bare 28,4% av svangerskapet over. Det er omtrent 202 dager igjen. Alt kan gå galt....

Men alt KAN også gå bra. Svangerskapet kan fortsette å utvikle seg normalt. I løpet av en måned eller to kan jeg begynne å kjenne bevegelse jevnlig. På ordinær ultralyd i slutten av juli kan jeg få se et sunt og friskt foster. Det nye året kan begynne med en fødsel og vi kan gå inn i januar 2018 med et barn. Vårt barn.

Jeg gikk fra verdens dårligste odds, til et fungerende svangerskap. Det KAN altså gå bra.

Jeg må bare fortsette å håpe på at alt ordner seg.

fredag 31. mars 2017

Om poser, egg og vekt

God nyhet: Har klart å vedlikeholde vekten, etter at jeg gikk ned å mye i høst. Har gått et par kilo opp, innimellom, men har også klart å gå ned igjen. Nå er jeg på rundt 96kg, som jeg er veldig, veldig fornøyd med. Jeg bør lengre ned, selvsagt, men dette er ikke så verst (årstiden og stress-mengden tatt i betraktning).

Dårlig nyhet: IVF-forsøk i desember/januar ble avbrutt.

Kroppen min responderte dårlig på medisinene, og bare 4 eggposer vokste frem. Alle 4 ble tømt og skylt ut, men ingen av dem inneholdt noen egg. Sykehuset påstår at det er 70% sjans for egg i hver pose, som betyr at oddsen for at man finner 0 egg på 4 posene er minimal. Samtidig var det jo nettopp det som skjedde, og vi vet jo også at statistikk ikke egentlig kan brukes på enkeltindivider... Uansett: Kjipt.

Vi er nå i gang med et nytt forsøk (altså et nytt forsøk nummer 1. Det avbrutte forsøket fra januar teller ikke som et forsøk.). Slagordet for våren er "50% mer dop". Så nå er det Menopur 450 som gjelder, i stedet for tidligere 300. 450 er den maksimale tilatte dosen i Norge (i andre land er det andre regler).

Etter kontroll i dag, så ser det ikke veldig bra ut. Kroppen har respondert, men ikke så veldig mye bedre enn sist. Altså ikke så bra som den burde ha gjort, med denne dosen medisiner. Legene skal holde meg på dopet lengre enn sist også, som forhåpentligvis vil gi de små posene en mulighet til å vokse seg store og modne. Ny kontroll neste uke, og så sannsynligvis (krysser fingrene) et nytt egguttak i slutten av neste uke.

Men hva om de ikke finner noen egg der heller? Har jeg kanskje ikke egg, bare masse tomme eggposer? Eller hva om de finner egg, men de ikke er i god nok kvalitet? Selv om alt skulle klaffe, de finner egg, det blir befruktning og alt ser bra ut... Selv da så er det jo bare 25-30% sjanse for at det blir barn når man setter inn et befruktet egg. 25-30% føles veldig lavt, spesielt når det kommer oppå alle andre variabler.

Men igjen: Man kan ikke egentlig bruke statistikk på enkeltindivider. Det er umulig å forutse akkurat mine sjanser.

Det som er sikkert, er at vekten er den største faktoren jeg KAN gjøre noe med, som også KAN ha noen effekt på sjansene mine. Om jeg hadde vært mer normalvektig, så kunne jeg responderte bedre på hormonsprøytene. Kanskje. Og om jeg er mer normalvektig, så bedrer det sjansene for vellykket svangerskap (statistisk sett dyttes prosenten fra rundt 25% og opp nærmere 30%). Det bedrer også muligheten for et svangerskap uten komplikasjoner.

Mine oppgaver fremover er altså ukompliserte, men likevel vanskelige:
1. Fortsette å håpe på at alt ordner seg.
2. Fortsett å jobbe med å holde vekten nede, og å gå videre ned.

tirsdag 27. desember 2016

Fra vettet?

Som jeg skrev om tidligere i år, så er jeg og mannen min ufrivillig barnløse. Vi har forsøkt å få barn i nesten to år nå, uten å lykkes. Ønsket om å få barn har til tider vært så sterkt at det føltes som at jeg skulle gå fra vettet. Som om den rasjonelle hjernen min har blitt "kuppet" av en mye mer primitivt behov. En merkelig opplevelse.

Da vi hadde prøvd i syv-åtte måneder, ble jeg henvist til gynekolog. Jeg kom inn dit på høsten 2015, vi ble begge utredet (uten at de fant noe), og fikk prøve ut noen medisiner. Når det ikke hjalp, ble jeg sommeren 2016 henvist (og så re-henvist) til Oslo Universitetssykehus. Vi kom inn dit i oktober i år, og etter mer utredninger ble vi satt på venteliste på IVF-behandling ("prøverør" som det også kalles) hos Ullevål sykehus.

Tiden på venteliste er nå over, og jeg kom i gang med den forberedende behandlingen tidligere i desember. Det har vært en så utrolig lang prosess at det har føltes ganske uvirkelig. Fjernt, liksom. Så selv om den forberedende behandlingen har vært i gang noen uker, så har jeg ikke helt klart å tro på det. Ingenting annet vi har gjort de siste par årene har jo fungert.

Det føles ikke så fjernt lengre nå. For i dag var jeg på kontroll ved Ullevål, som konkludert at den forberedende behandlingen har hatt ønsket effekt. I morgen starter jeg med å sette sprøyter på meg selv (*grøsse*), og om litt over en uke skal jeg ha en ny kontroll. Hvis alt da ser bra ut, blir det egguthenting uken etter, og hvis alt klaffer kan jeg altså være gravid i slutten av januar.

Klart, ikke alle prøverørsforsøk resulterer i graviditet, og ikke alle graviditeter resulterer i barn. Det er svært vanlig med spontanabort tidlig i svangerskapet. Prognosene er altså langt fra sikre. Men det er MULIG at vi får et barn i september 2017.

Det som var så fjernt og uvirkelig har plutselig blitt så mye mer konkret. Jeg føler at jeg går rundt i en tåke, klarer ikke å tenke på så mye annet. Kjennes ut som jeg har gått litt fra vettet.

onsdag 16. november 2016

Shopping, og en ny rekord

Da jeg nådde omtrent den vekten jeg MÅTTE ha, så roet jeg ned slankehysteriet. Jeg tenkte at jeg burde fortsette å gå ned, men at det ikke var like mye stress lengre. At jeg kunne spise mer normalt og forsøke å ha et generelt magert og sunt kosthold, uten å tenke så mye på det. Da burde jeg havne på rundt 1800 kcal per døgn eller der omkring, tenkte jeg.

Hahahahaha. Nei. 

Nesten umiddelbar vektoppgang beviste ettertrykkelig at jeg IKKE bare kunne slappe av og regne med at ting ordnet seg av seg selv. Mandag i forrige uke tok jeg derfor grep (igjen), og begynte å telle kalorier på nytt. Jeg kan ikke holde på med det hele tiden (da blir jeg lei, og så gidder jeg ikke, og så sklir det ut), men jeg må tydeligvis gjøre det jevnlig.

Resultatet er at jeg har gått ned igjen, saktere og sunnere enn jeg gjorde da jeg stresset med en deadline. I dag morges var jeg på 94,9kg, altså for første gang i voksen alder under 95 kilo. Ny rekord, med andre ord.

Jeg var bittelitt svimmel på jobben i går. Bortsett fra det ene tilfellet, så har jeg heller ikke slitt med den "gå rundt på bommul, alt spinner rundt"-følelsen jeg hadde da jeg gikk ned superfort. Så jeg tror kroppen min er mer fornøyd med meg også.

Etter hvert som jeg har gått ned, så har også nesten alle klærne mine gradvis blitt for store til meg. Jeg har derfor ønsket meg nye klær til jul og bursdag, fra både mamma og svigermor. Jeg aner jo ikke hva slags størrelse jeg burde bruke lengre, eller hva slags snitt som fungerer, så et par ettermiddager denne uka har blitt tilbragt på kjøpesenterne. 

Min overraskelse har vært meget stor når det har vist seg at jeg på overkroppen nå passer inn i gensere i størrelse XL og L på vanlige klesbutikker. Ja, gensere! Du vet, sånne klær med ermer! (Overarmene mine er svært store, og tidligere har nesten ingen klær passet både rundt bryst/midje og over armene.) Ikke bare det, jeg passer også inn i en del truser i størrelse XL, fra vanlige klesbutikker. Så plutselig hadde jeg kjøpt meg noen lekre truser i juvel-fargede blondestoffer, for en billig penge. Bukser må jeg enn så lenge kjøpe på Zizzi og andre stormote-butikker, men det er IKKE lenge til jeg må over i vanlige butikker for sånt også. 

Plutselig har altså utvalget mitt i klær mangedoblet seg, og jeg kan begynne å ta reelle valg på hvordan jeg ønsker å se ut. Ikke bare "hva enn som passer", men ting jeg føler passer til min personlige stil (hva nå enn det er). Det er gøy. Litt overveldende, men gøy.

lørdag 29. oktober 2016

Aksept og "velmendende" råd

Jeg skrev i forrige innlegg om samfunnets syn på overvekt. Både det forrige og dette innlegget, er inspirert av denne bloggposten. Her skal jeg gruble litt på hvordan dette har påvirket meg.

I den bloggen om "fat shaming" står det:
"Otherwise compassionate, thoughtful people abruptly shifted into harsh judgments and zero-tolerance attitudes, all bootstraps and personal responsibility. After all, I was responsible for my own body, and my body was an undeniable display of failure."

Jeg var overvektig i en kort periode da jeg var 10-11 år gammel. Overbevisningen om at jeg var tjukk stammer sannsynligvis fra den gangen (dette har jeg analysert meg frem til tidligere). Siden den gang har jeg vært overbevist om at det var noe galt med meg, og jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet. Jeg har følt på skam, dårlig selvbilde og vært overbevist om at jeg var stygg. Fordi jeg var tjukk. Og er det EN ting en del forskere mener at gir økt risiko for overvekt, så er det skamfølelse og høy fokus på kropp og vekt.

I artikkelen over, står det:
"Ideen om at de tykke kan bli tynne med en smule anstrengelse, skaper i tillegg masse stigma og fordommer rundt overvektige mennesker.
Samtidig har tenkningen rundt spiseforstyrrelser konkludert med at det å akseptere seg selv er en av premissene for å greie å ta vare på seg selv. Det betyr altså at folk med god selvtillit oftere velger en god helseatferd."

I perioder jeg har hatt det vanskelig, så har jeg gått opp i vekt. Jeg gikk opp i vekt sent på barneskolen/tidlig på ungdomsskolen, fordi jeg var ensom og ble mobbet/utfryst. Jeg gikk opp i vekt det andre året på videregående, fordi jeg var ensom og deprimert. Sannsynligvis hadde jeg den første av mine tilbakevendende depresjoner den vinteren, og nesten hver gang jeg var deprimert etter dette så gikk jeg også opp i vekt. 

Og det siste skuddet for baugen? Da jeg var sammen med en aggressiv kjæreste i 2004/2005, der jeg ofte var redd, opprørt og trist... Da gikk jeg ganske mye opp i vekt. Ikke bare det ene året vi var sammen, men også i flere år etterpå. Hvorfor? Fordi selvtilliten min var helt på bunn. Jeg hadde ingen tro på meg selv, ingen mestringsfølelse. 

Jeg har alltid visst at jeg var tjukk, og dermed også mislykket og mindre verdt enn normalvektige folk. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Noe som plager meg, fordi det "er så lett" å gjøre noe med (sier folk). Det handler jo bare om å spise færre kalorier enn du forbrenner. "Det er da enkelt." Så må det være meg det er noe galt med da, siden jeg ikke har klart det. Jeg tenker alltid på hva jeg "burde" gjøre. Hvordan jeg "burde" se ut. Hva jeg "burde" spise.

Og skulle jeg komme til å glemme det, og bare ha det hyggelig med venner og familie... Vel, da kan du banne på at noen vil minne meg på det! Et "ikke-uskyldig-.i-det-hele tatt"-spørsmål om det finnes noen frukt-butikker i nærheten av den nye studenthybelen vår. En påminnelse om at det er ganske mye kalorier i et slikt kakestykke. Et stygt blikk eller en kommentar når jeg forsyner meg av noe mer enn en gang, eller tar en litt større porsjon enn jeg i deres øyne burde ta. Ja, alle disse er konkrete eksempler jeg har opplevd, fra folk jeg bryr meg om og som sier de er glade i meg. Og jeg kan peke på maaange flere. Hvilken nytte tror folk dette har? Tror folk at jeg ikke VET hva jeg burde spise og ikke spise?!?!

En av hovedgrunnene til at jeg har et så anstrengt forhold til familien min, er nettopp slike "stikk". (Velmenende, sikkert. De har bare ikke forstått konsekvensene av det de har gjort.) Den økte skamfølelsen jeg har fått av slike "velmendende" råd, den dårlige samvittighet og de konstanse påminnelser om alt jeg "burde" gjøre... Det har vært en perfekt oppskrift for elendig selvbilde og videre vektoppgang. Ikke at "velmenende folk" har skylden alene. Langt i fra! Men det har i alle fall ikke gjort det noe enklere for meg.

Siden midten av tenåra så har jeg gått opp, hatt stabil vekt en stund, og gått opp igjen. Og igjen. Og igjen. På den måten steg vekten sakte, men jevnt. Jeg veide 105. 110. 115. Og på mitt tyngste var jeg 120kg (eller mer, jeg var ikke på vekten så ofte da). 

Først i 2009/2010 begynte jeg å snu denne trenden. Jeg har hatt flere tilbakesteg, men vekten har aldri vært så høy igjen. Det går der i mot mye opp og ned. Hvorfor? Fordi når jeg har det kjipt med meg selv, så øker vekten min. Helt konsekvent. Se bare her:
-I 2012 var jeg nede på ca 112kg. Jeg gikk ned en del, og opp igjen (hei, tilbakevendende depresjon), og var rundt samme vekt sommeren 2013
-Sommeren/høsten 2013 gikk jeg ned noen kilo, og så opp igjen (var ikke klinisk deprimert i 2014, men startet i ny jobb, som er en åpenbar stressfaktor), og veide omtrent det samme våren 2015
-Våren 2015 gikk jeg ned, og så bare litt opp (hei, tilbakevendende depresjon). 
-Og nå sommeren/høsten 2016 har jeg gått en del ned igjen.

Hva skjedde i 2009/2010? Hva skjedde i 2012/2013 som ga meg guts til å begynne denne bloggen og starte å jobbe med vekten for alvorlig? Og hva har skjedd i stadig økende grad de siste to-tre årene? Bedre selvbilde. Mindre kontakt med folk som bryter meg ned. Mer kontakt med folk som bygger meg opp. En stabil og kroppspositiv vennekrets. Aksept. Folk som liker meg for den jeg er. Jo mer jeg har klart å rive meg løs fra janteloven jeg har vokst opp med, jo bedre har jeg fått det.

Jeg har hatt uendelig støtte fra personer som er nære meg. De forteller meg at jeg er vakker, attråverdig, flink, og verdt å være glad i. De støtter forsøkene mine på å leve sunt og gå ned i vekt, uten å rive meg ned når jeg ikke får det til. De heier på meg når jeg har det bra, støtter meg når jeg har det kjipt, og viktigst av alt: Lar meg styre løpet mitt selv. De sier ikke at jeg "burde". De kommer ikke med "velmenende" råd som bare gir meg dårlig samvittighet. De bygger opp troen min på at jeg kan ha like stor verdi som andre, selv om jeg er tjukk. At jeg fortjener å ha det bra.

Jeg klarer fremdeles ikke alltid å tro på at jeg, som er tjukk, fortjener å ha det bra. Jeg har gode og dårlige dager. Gode og dårlige perioder. Men sett over lang tid, så har den økte selvtilliten gjort forskjell: I 2005 var jeg overbevist om at jeg ikke var bra nok, blant annet fordi jeg ikke var tynn nok. Jeg var skamfull, og hadde kronisk dårlig samvittighet. Da jeg så meg i speilet ti år senere, i 2015, så kunne jeg anerkjenne (på gode dager) at jeg var pen. At det var mulig at folk kunne finne meg attraktiv. At de ekstra kiloene ikke var så farlig. At jeg var bra nok som jeg var. 

Aksept gjør en verden av forskjell.

fredag 28. oktober 2016

Samfunnets syn på overvekt

Jeg leste nettopp en blogpost om "fat shaming" og hvordan samfunnet ser på dette med overvekt.

Jeg syns denne var svært interessant, for dette er et vanskelig tema. På den ene siden så er overvekt assosiert med en rekke risikofaktorer, blant annet for kreft, hjerte/kar-sykdommer, slitasjeskader, ryggproblemer osv. Det er Helsedirektoratets plikt å drive med folkeopplysning, og å sette i gang tiltak for å minimere en slik alvorlig risikofaktor. På samme måte som Helsedirektoratet har røykekutt-kampanjer, eller "ikke drikk mens du er gravid"-kampanjer. Og det Helsedirektoratet jobber med, er også annet helsepersonell (som fastleger) forpliktet å forholde seg til.

På den annen side så anser samfunnet (også Helse-Norge) overvekt som et individuelt problem. Selv om forskning tilsier at dette er et samfunnsproblem, et folkehelseproblem (se bare på hvilke land som får en overvektsbølge, og sammenlign med økonomi, samfunnsstruktur, industri og innføringen av "fast food"). Åpenbart et samfunnsproblem.

Det er en lang rekke faktorer som gjør at en stor del av befolkningen er overvektig. Og til tross for en lang rekke tiltak, så endrer det sjelden noe som helst. Folk er og forblir overvektige. Jeg hørte på Frisklivssentralen at ikke-kirurgiske vektnedgangs-tiltak bare har 5% sjanse til å fungere på lang sikt (etter 3 år). Vet ikke hvor de hadde tallene fra, eller om det stemmer.. Men andre forskere oppfordrer rett og slett overvektige å la være å slanke seg, fordi det på sikt gjør vekten høyere!

Det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn som forherliger kvinnekroppen, og da spesielt den slanke kvinnekroppen. Vi ser det på reklameplakater, i klesbutikker, på stranda og alle andre steder vi befinner oss.

Når motebransjen bruker større (normalvektige eller *gisp* overvektige) modeller, så får dette masse oppmerksomhet. Når ei tøff dame går ut i en avis og sier at hun trives med å være overvektig, og ikke ønsker å slanke seg, så får dette også masse oppmerksomhet. Vi gir dette oppmerksomhet fordi det går imot normalen. Det er rart. Normbrytende.

At dette er et samfunnsproblem er det altså liten tvil om. Og konklusjonen jeg trekker er at Helsevesnet ikke aner hva som kan gjøres med det. Ikke på samfunnsnivå.

På individnivå er det selvsagt en rekke ting personer selv kan gjøre. Enkeltindivider kan ikke snu fedmebølgen, men enkeltindivider kan bedre sin egen personlige helse:
Individet kan spise sunt og variert.
Individet kan være fysisk aktivt, og trene både kondisjon og styrke.
Individet kan la være å røyke og drikke.
Individet kan være i arbeid.
Individet kan redusere sin vekt (selv om vedkommende fremdeles er overvektig).
Alt dette kan bedre helsen og redusere helserisikoene som individet utsettes for.

Ja, overvekt kan være en risikofaktor i seg selv. Men en normalvektig person som røyker, drikker, er arbeidsledig, aldri trener og spiser usunt, vil jeg gjette på at har minst like stor risiko for helseplager.

Ser samfunnet dette? Ser folk på gata, eller i butikken, eller på stranda, eller på restaurant, alle disse andre faktorene? Nei. De ser "overvektig person". Punktum. Og overvektige folk feiler det noe, har vi lært. Noe de er personlig ansvarlige for å fikse. Røykere, folk som ikke trener, folk som fester (drikker) mye, de får alle en del pes...  Men ikke i nærheten av så mye pes som feite folk.

Og i neste innlegg skal jeg snakke om hvordan dette har påvirket meg.

mandag 24. oktober 2016

Hvor har jeg gått ned?

Forrige gang jeg tok kroppsmål var i desember 2013. Gangen før da var i juni 2013 (og i det blogginnlegget har jeg i tillegg mål fra 2012).

I 2013 gikk jeg ned fra 111kg til 103,5kg, altså en nedgang på 7,5kg. Og forskjellen var på totalt 13cm mellom de to målingene (på totalt fire målesteder).
Da var målene mine slik:
Midje: Ca. 99,5cm
Hofter/rumpe: 125cm
Bryst (uten BH): 108cm
Overarm: 43,5cm

Nå veier jeg ca 95,3kg. Altså rett over 8kg forskjell fra vekten den gangen.
Nå er målene slik:
Midje: Ca 99cm (-0,5cm)
Hofter/rumpe: 123cm (-2cm)
Bryst (uten BH): 106cm (-2cm)
Overarm: 41cm (-2,5cm)

Totalt en nedgang bare på 7cm, over de fire målestedene. Jeg har altså gått ned MER enn jeg gjorde sammenlignet med den gangen i 2013, og likevel har målene mine endret seg vesentlig mye mindre. Dette er merkelig.

Hvor har vektnedgangen vært, om det i hovedsak ikke er på disse stedene på kroppen??

Snodig.

torsdag 20. oktober 2016

Bra nok! (og noen tilbakeblikk)

To dager før timen på Riksen, så lå jeg fremdeles over en kilo over målet.

Så da kuttet jeg ned enda mer av både mat og drikke, med det resultat at jeg ble syyyykt svimmel. Kjentes ut som om hodet var fullt av bommull, og at bakken sviktet litt når jeg gikk. Som om jeg gikk på skyer eller på en trampoline. Så ble det verre, til det punkt at jeg satt helt I ro og det svimlet for meg. Jeg lover at det var rimelig guffent.

Det er ikke en sunn måte å gå ned i vekt på, og ikke noe jeg vil anbefale for noen. Men det fungerte. Jeg kom meg ned til 95,4kg. Fremdeles ikke 95,0, men jeg håpet at det skulle være bra nok.

Og det var det.

Jeg blir henvist til IVF-behandling på Ullevål. Det forventes at jeg hører fra dem rett før eller rett etter jul.

Rett etter timen gikk jeg og spiste mat. Ordentlig mat, med fett og salt og tomme karbohydrater. Det var ikke egentlig så veldig godt... Men det var verdt det. Da jeg begynte å spise og drikke normalt igjen, så spratt selvsagt vekta rett opp igjen. Så nå veier jeg 96,1 kg.

Jeg bør fortsette å gå ned i vekt, fordi jeg har bedre sjanser for suksesfulle IVF-forsøk dersom jeg har BMI på f.eks. 28, i stedet for 33. Og BMI på over 30 regnes som et rissikosvangerskap. Så derfor har jeg strammet inn matinntaket igjen. Jeg sikter på et kalori-inntak på omtrent 1800 kcal per døgn, men teller ikke så veldig nøye akkurat nå. Jeg blir veldig lei av å telle kalorier når jeg har gjort det i noen uker, så jeg trenger en pause fra det.

Det kortsiktige målet er å komme meg ned (igjen) til 95kg, og bli der. Og så komme meg under 93kg, slik at jeg også har en BMI på 33 dersom jeg måles til 168cm høy.

På lang sikt har jeg et litt hårete mål: BMI på under 30. For en høyde på 169 (jeg er vel mellom 169 og 168cm høy), så betyr det en vekt på 85kg. Det betyr ti kilo til, det. Ti kilo!

Ti kilo til høres ut som sykt mye, men om jeg ser bakover så er det kanskje ikke så uoppnåelig på sikt...
Våren 2015 veide jeg 110kg, og i september 2015 var jeg fremdeles på 106.
Rundt jul 2015 vaket jeg rundt 100kg.
Så gikk jeg et par kilo opp igjen våren 2016, før jeg begynte å jobbe med vekta igjen i slutten av juli 2016. Da veide jeg 102kg og 14. juli 2016 fikk jeg brevet med avvisningen fra Rikshospitalet.
I august ble jeg re-henvist, og 7. september fikk jeg brev med time. Da la jeg inn et helt annet gir, og på ca 7 uker gikk jeg ned til 96kg!

Så jeg har gått ned 14kg kilo på et og et halvt år, og i all hovedsak klart å holde vekta av. Og de siste par månedene alene har jeg gått ned seks-syv kilo! Om jeg klarer å komme meg ned til 95 (eller til og med til 93) og holde meg der, så burde jeg være sykt fornøyd med det. Så får videre vektnedgang kommer når det kommer.

torsdag 6. oktober 2016

Vanskelig

Da jeg først fikk brevet med time på Rikshospitalet, så kuttet jeg ned fra 1800 kcal per dag til 1500. Det var tøft. Når jeg så at nedgangen ikke var rask nok, gikk jeg ned til 1400 kcal per dag for snart en uke siden.

Det er ikke alle dager jeg klarer å holde meg innenfor grensene mine (som er den åpenbare grunnen til at vektnedgangen ikke går kjapt nok), men som oftest går det greit.

Veeeeel... "Greit" er jo relativt. Jeg spiser jevnt, har sunne middager med mye grønnsaker, og er ikke noe særlig sulten. Jeg er heller ikke så fryktelig godtesjuk (selv om jeg sliter av og til). Jeg syns jeg stort sett er flink og håndterer dette bra. Men alt er ikke like enkelt.

Jeg har for eksempel nesten sluttet å spise lunsj med folk på jobb. Jeg merker at jo mer jeg tenker på mat og det å spise, jo vanskeligere blir det. Om jeg sitter lenge og skravler med folk som spiser, så får jeg lyst på mer mat. I stedet hopper jeg over frokosten, og spiser en sen lunsj etter at alle andre har spist. Da kan jeg distrahere meg selv ved å gå rett i gang med å jobbe igjen, og når hjernen er opptatt med jobb så tenker jeg ikke like mye på mat.

I helgen skal jeg i et bursdagsselskap. Jeg vurderer å ikke dra, eller å komme sent, fordi jeg regner med at det blir kaker. Jeg kunne selvsagt bare latt være å spise kaker, men jeg håndterer den typen fristelser dårlig. Bedre å bare unngå dem.

Jeg må også tenke meg om både en og to ganger når jeg skal gjøre ting i byen. Skal jeg møte folk, spille noe eller henge på et utested, så må jeg hele tiden tenke: Når trenger jeg å spise? Hva spiser jeg? Jeg kan ikke bare stikke innom en burgerplass eller ta et par pizzastykker på en kiosk. Og det er kjipt å spise salat eller brødskive fra en matbutikk, når alle andre spiser god (kalori-rik) mat.

Men jeg lever. 1400 kcal per dag er heldigvis ikke noe jeg skal holde på med for alltid. Og jeg er skikkelig nære målet nå. Snart der.

fredag 9. september 2016

Magiske tall: En begrunnelse

Helt siden november i fjor har jeg vært fokusert på ett tall: 33. Jeg har forsøkt å nå en bmi på 33, og har satt opp dette som mål igjen og igjen og igjen. Jeg er midt mellom 168 og 169 centimeter høy, så det betyr henholdsvis 93 eller 95 kg.

Jeg snakket den gangen om at helsevesnet har bmi-grenser for ulike typer hjelp. For eksempel får du ikke bistand av spesialisthelsetjenesten til vektnedgang, med mindre du har en bmi på over 40 (35 dersom du har livsstilsrelaterte sykdommer). Jeg fikk derfor aldri den typen hjelp med å gå ned i vekt, enda jeg på et punkt hadde bmi på 39.

Men hvorfor dette sinnsyke fokuset på å nå en bmi på 33? Det svarte jeg aldri på.

Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men siden januar i fjor har jeg og mannen min forsøkt å få barn. Det er over et og et halvt år nå, og vi ser fremdeles ikke tegn til liv. For nesten et år siden fikk jeg legen til å henvise meg til gynekolog, og det var gynekologen som (i november i fjor) la frem bmi på 33 som et mål. En øvre grense.

Jeg var ikke klar over det da, men bmi på 33 er den øvre vektgrensen for å få assistert befruktning. Etter å ha fått en del bistand fra gynekologen og tatt en haug prøver, klarte ikke gynekologen å finne noen feil på noen av oss. Når noen små tabletter annenhver måned ikke gjorde susen, ble vi henvist til fertilitetsbehandling ved sykehuset.

Der ble jeg raskt avvist, fordi jeg da veide 102kg.

Gynekologen henviste meg igjen, og skrev nå høyden min som 169cm. Hun skrev også vekten min som 95kg, noe som må ha vært en feil. Jeg har ikke veid så lite på mange, mange år. Vi har bare diskutert det som en idealvekt.

Men jeg vil ha denne hjelpen, og har derfor åpenbart ikke ringt og korrigert feilen hennes. Kravet er uansett det samme. Jeg må veie max 95kg for å kunne få den hjelpen jeg trenger. Jeg kan ikke jukse meg til det.

Jeg har nå fått time til konsultasjon ved sykehuset allerede om fem uker, den 13. oktober. Og da må jeg veie 95kg. Jeg veier ikke 95kg, men jeg så 98-tallet for en ukes tid siden. Det var riktig nok på den vekten som alltid viser meg lettere enn noen annen vekt jeg vet om, så jeg burde nok sikte på 94kg på den. For sikkerhets skyld. Det gir meg altså fem uker på å gå ned fire kilo. Ikke umulig, men shit så tøft!

Jeg har begynt å bruke appen LifeSum igjen. Den teller kaloriene mine, og mener at jeg kan spise 1523 kcal og gå ned 0,8kg i uka. Dette er innenfor den anbefalte grensen på 1500 kcal per dag, for å unngå at kroppen går i sulte-modus og setter ned forbrenningen. Og det er godt under grensen på 1kg vektnedgang per uke, og vektnedgangen vil dermed ikke være farlig raskt.

Det er altså både MULIG og IKKE FARLIG å gå ned så mye så fort.

Men klarer jeg det?

Jeg har den beste guleroten i enden: Muligheten til å få barn.
Og jeg har det (for meg) verste riset bak speilet: Klarer jeg det ikke, så får jeg ikke hjelp.

Jeg trenger all den hjelp og oppmuntring jeg kan få. Tips tas også imot med takk.